Ambrosia strøk den rykkende, smale ryggen til Marcellina mens hun falt til ro og sluttet å gråte.
Hun kjente seg så hjelpeløs. Men det var ikke hun som ga henne den vonde følelsen av frykt. Det var Nathalies øyne.
For de virket så kalde som isvann, og blikket boret seg inn i hennes. Spørrende og avvisende på samme tid.
Hun forstod seg ikke på Nathalie lenger.
Den magre kroppen satte seg strunk ned på stolen ved siden av bingen hvor Justina sov.
Nathalie hadde vel vondt i hodet igjen, unnskyldte hun og tvang seg til å smile til henne. Et stivt trekk i kinnet bare.
Som ikke ble besvart.
I stedet så hun til siden, mot stuedøren.
Sofi sto der, med veslebroren på armen. Uten å ense dem.
«Midt på natten,» fortsatte Filip, etter at han hadde gransket ansiktet til konen sin. «Ble Sofi borte for Marcellina.»
Sofi tørket tårene som dryppet ned på kjolen hun hadde lånt av Ambrosia. Siden hun selv var kommet tomhendt og i mannsklær.
«Vi ble som villdyr.» Marcellina senket blikket. «Til sist sa jeg til Filip: Filip, jeg tror jeg er svanger.»
Jacob og Filip ble brått forlegne og fortsatte å snakke lavt sammen på fransk en lang stund. Marcellina kastet lange blikk på barna sine. Og Ambrosia så på den rynkete pannen hennes. For den røpet henne. Og det var ikke vanskelig å forstå at hun var fortvilet over at datteren var blitt stum.
Selv fikk hun vondt i brystet hver gang hennes egne minner fra kampgnyet og angsten ved Langnes kom for henne. Og nå tok de nesten kvelertak på henne.
Men hun hadde tross alt reist av sted av egen vilje.
Hun hadde ikke flyktet fra hjemmet sitt. Hun hadde ingen anelse om hva Marcellina hadde lidd.
Da Tomas ble født, var hun heldigvis kommet i sikkerhet her i Tråkka. Men også da slo døden til og tok den lille tvillingjenta fra dem innen hun fikk trukket sitt første åndedrag. Ambrosia husket tydelig hvor redd hun hadde vært den kvelden. Men det var først da lensmannen anklaget Marcellina for å ha bidratt til å ta livet av Jennys bror, at Marcellina lukket seg til og ble taus og innesluttet.
Ambrosia hikstet til da et forferdelig spørsmål brått runget gjennom hodet hennes.
For kanskje Marcellina hadde hatt mer med det groteske dødsfallet å gjøre enn hun hadde forstått? Og dersom det forholdt seg slik, måtte Marcellina ha forsøkt å redde henne fra å bli voldtatt.
Så burde hun naturligvis ha takket henne for dette, selv om det hadde endt på et vis som ingen kunne ha forutsett. Hun hadde såret Marcellina, som gikk omkring som en skremt og skulende veiking.
Den stakkars kvinnen følte seg kanskje som en morderske?
Etter den forferdelige ordvekslingen mellom Hugo og Jacob, før Hugo reiste seg og trampet opp på loftet, eide hun ingen forhåpninger om å bli hans fortrolige, noen gang. For dersom det var sant at også Hugo hadde lånt penger av Jacob og hadde satt gårdene sine i pant …
Hun ble syk bare ved tanken.
Og nå var endelig sannheten om slekten hans, og hennes, siden han var morens bror, kommet fram i lyset, tenkte hun.
Ikke alt, riktignok, men ifølge Jacob måtte en av Hugos foreldre eller i leddet før, ha fått et barn med en av kongehuset. Og denne «vanærede» annen lot til å ha fått underhold og goder direkte fra kongen i Danmark. Og dette kjente Jacob til.
Plutselig sank det som is ned i henne, og hun måtte tvinge seg til ikke å springe opp på loftet og kreve at Hugo fortalte henne sannheten.

Til toppen