Sleden gled mykt bortover veien. Hesten kastet på hodet, og en sky av frostrøyk sto om mulen når han pustet. Kulden la landskapet i en tung, søvndyssende dvale, bare lyden av sledemeiene mot den harde snøen brøt stillheten. En gul måne hang på den fløyelsmørke himmelen og ga dem lys. Pernille frøs i den tykke pelsen, men kulden kom dypt innenfra. Hun var fylt av sinne og fortvilelse. En del av henne ville snu, la sannheten om barnet forbli mellom Edvin og henne. Men hvordan skulle hun kunne se Sunniva og Storm i øynene hvis hun skjulte sannheten om Arnold for dem? Det ville være å leve på en løgn som langsomt ville slite henne i stykker. En enslig tåre rant nedover det ene kinnet. Hun løftet hånden og gned den vekk. Votten i grov ull skrapte mot kinnet og etterlot en svak svie. Hun måtte ikke gråte, hun måtte være sterk. Det ble tid nok til å gråte senere. Lyset fra vinduene på gården til Sunniva og Storm laget små pletter av lys på bakken da Edvin svingte inn gjennom porten. Gården hadde gått til ro, de ventet nok ikke besøk så sent på kvelden. Hun lot blikket gli over tunet. Det var mørkt i drengestua. Stormlampen på fjøsveggen laget en ring av lys på bakken. Edvin stanset og steg ut av sleden. Han rakte hånden til Pernille for å hjelpe henne, men hun skjøv den vekk og nektet å se på ham. Skuffelsen over det han hadde gjort, satt som en spydspiss i brystet. Snøen knirket under skoene da hun gikk ved siden av Edvin bort til inngangsdøren på hovedbygningen og banket på. Etter en stund hørte hun fottrinn innenfor. Det var Sunniva som åpnet. Hun hadde Arnold i armene og så forbauset på dem. – God kveld. Pernille unngikk å se på Arnold. – Jeg beklager at vi kommer så sent, men kan vi få komme inn? Vi må snakke med dere. Det er viktig. – Selvfølgelig, smilte Sunniva og kastet et tankefullt blikk på Edvin. – Heng av dere og gå inn i stuen. Jeg holder på å legge Arnold for natten, men Storm er der. Hun så undrende på Pernille. – Vil du kanskje bli med og legge ham? – Nei, gå du. Pernille svelget klumpen i halsen og så vekk. Sunniva forsvant bortover gangen og lot dem være alene. Pernille tok av seg lua før hun vrengte pelsen av seg og la den over en stol. Hun strøk hendene over håret og trakk pusten. Stålsatte seg. Aldri hadde hun følt seg så liten, så usikker. Dette ble vanskelig, men nå var det for sent å snu. Storm kikket opp fra avisen da de kom inn i den varme stuen. Han brettet den sammen og la den fra seg på bordet før han reiste seg. – Var det dere som kom? Jeg hørte lyden av bjeller og lurte på hvem det var. Han rynket pannen og så fra Edvin til Pernille. – Har det hendt noe? Dere ser så alvorlige ut. Pernille nikket. – Jeg beklager at vi kommer så sent, men dette kunne ikke vente.

Til toppen