På Kvitnes er det flere enn Ingeborg som venter på livstegn fra både Eirik Stranda og moren hennes. Imens begynner Ingeborgs tilstand å bli synlig, og det haster med å finne en løsning.
I Trondhjem innser Helena at hun har gått i en felle. Broren Markus, generalen, har i hemmelighet smidd mørke planer for henne – og for Ingeborg.

På et øyeblikk var hun svinebundet, og han la henne over ende ved siden av vognen.
«Rører De Dem nå, frue, vil De kveles,» sa han og gikk fra henne.
Borte ved bålet så hun Markus. Han hadde fulgt godt med, og nå kom han bort og pirket borti henne med støvelen. Helena våget ikke å røre seg. Tauet strammet allerede rundt halsen.
«Jeg skal nok knekke deg,» sa han. «Bare vent og se.»

UTDRAG FRA BOKEN:
«Der kjem dei,» sa Nikolai og la fra seg kniven.
Brygga rundt dem var dekket av blod, fiskeslo og blanke sildesider.
Ingeborg nikket og snudde seg mot vika igjen. Båten med Matias Gamst og datteren Ellen kom mot dem. Ellen satt i baugen i en sky av hvit musselin, en hånd hold på den bredbremmede hatten, og sløret lå som en hale i luften bak henne. Ingeborg så nedover seg selv og følte seg stor, klumpete og ustelt i den sorte kjolen, som dessuten var både trang og varm. Ellen tok seg alltid best ut på avstand, tenkte hun i et forsøk på å trøste seg selv. Kjolen og sløret var neppe så hvitt og fint på nært hold.
Hun kjente spenningen i Nikolai også. Han raget ved siden av henne, lang og hengslete, og brun som en tater. Den lange luggen hans hang som vanlig ned i øynene. Med ett tenkte hun at det kanskje ikke var verdens undergang om det ble ham hun fikk. Blikket han sendte henne, var mykt. Syntes han synd på henne?
Hun flyttet vekten fra den ene foten til den andre og kjente korsettet gnage over hoftekammen. Enda en gang ble hun minnet om at den kom nærmere og nærmere, den dagen da ingenting lenger kunne skjule hvordan det var fatt med henne. Et voldsomt sinne kom plutselig over henne. Hun bøyde nakken for å skjule ansiktet. Det var ikke hennes skyld, dette. Likevel var det hennes skam å bære. Det var hun som var på straff. Det var urettferdig. Hva slags hjelp var det i å være Ingeborg fra Kvitnes når en ussel dreng kunne presse henne mot en vegg, tvinge seg på henne og merke henne for resten av livet. Det – hun måtte tvinge seg til å tenke på det som barnet – vokste som en svulst i henne og tok fra henne alt. Uansett hvor hun vendte seg, lukket dørene seg foran henne. Bare Nikolai sto med åpne armer og ønsket henne velkommen, men bak den døren ante hun ikke hva som ventet henne. Mange fagre ord, det var i alle fall sikkert, men ord var bare ord.
Måtte drengen brenne i helvete, tenkte hun og kjente den hysteriske latteren boble opp i henne. Måtte han brenne til evig tid.
«Er du dårlig, Ingeborg?»
Bekymringen lå tykt utenpå Nikolai. Hun tok seg sammen, møtte blikket hans og ristet på hodet. Sinnet svant hen, la seg tilbake der det kom fra og fortsatte sin stille ulming.
«Eg er … bare litt varm,» sa hun og vred seg løs fra hånden han hadde lagt på skulderen hennes.
Hendene hans var skitne, røde og såre etter fisket, neglene hadde render av fiskeblod og slo. Han hadde dyppet dem i vannbøtta og tørket seg på buksebaken da hun kom. Håpet hun hadde klamret seg til om at Pelikanen var i rute og at alt ville bli godt igjen mellom henne og Eirik Stranda, virket brått helt fåfengt. Ingenting kom noen gang til å bli godt igjen.