«Jeg vet om et fint sted litt lenger oppe,» sa Fie til jentene. Kort tid etter kom de til en lysning med utsikt over hele bygda. Hus, fjøs og andre bygninger ble som små dukkehus langt der nede. I tretoppene sang fuglene, og solen strakte strålene sine mellom trærne og ned på dem.

«Sett dere her,» sa Fie og la ut et stort teppe. Så tok kun kledet av kurven og fant fram alle godsakene. «Forsyn dere, og kjenn så god maten blir her ute.»

De spiste en stund i taushet og nøt hver eneste bit. Mykt brød, ostebiter og sjokolade til dessert.

«Når det blir bær i skogen, kan vi kanskje gå hit og plukke noen,» foreslo Fie tankespredt.

«Er ikke det tjenestefolkets oppgave?» spurte Katinka.

«Jo, men det er hyggelig for oss også. Vi trenger ikke å fylle et stort spann, men kanskje en kopp hver? Så kan vi spise det her vi sitter.»

«Hva er det egentlig som skjer hjemme hos oss?» Spørsmålet kom fra Katinka.

Fie hadde drøyd det ut med vilje, kanskje i et barnaktig og feigt håp om at hun kunne unnslippe? Men hun hadde jo lovet herr Riddervold å snakke med døtrene hans.

Hun tok en liten ostebit, men ble sittende med den mellom fingrene. «Herr Mustad og deres foreldre … er ikke helt enige.»

«Hvorfor ikke? Hva er det som er så ille at de ikke kan snakke om det?» Katinka så granskende på henne.

Fie tenkte på det presten hadde fortalt om arv og likheter. Hvordan alt hadde laget seg til ved hjelp av løgner og fortielser.

«Av og til har du og Emma hemmeligheter. Noe dere ikke vil dele med andre. Det behøver ikke å være så stort, i alle fall ikke for andre. Se for dere at inni oss har vi små skuffer og skap med lås på. Der kan vi gjemme disse hemmelighetene våre og bære dem med oss livet ut. Underveis glemmer vi noe av det som ligger i skuffene, mens andre ting tar vi frem og tenker over av og til.»

«Liker ikke mor herr Mustad?» spurte Emma.

«Hun gjør nok ikke det. Man er ikke nødt til å like alle mennesker på jorden.»

«Men jeg har lært at man skal være mot andre som man ønsker at de skal være mot en selv.»

«Det er riktig. Men tenk om en gutt eller jente sier eller gjør noe mot deg eller dem du er glad i. Noe som sårer deg fryktelig. Da finnes det ingen regel eller bud som sier at du må elske denne personen. Det er menneskelig å føle sinne, fortvilelse og sorg. Også Jesus følte det slik da han levde på jorden.»

«Jeg synes herr Mustad er snill og morsom,» sa Emma.

«Det kan så være, men alle behøver ikke å like ham, og det skal vi respektere. Nå skal vi la deres mor ha sine årsaker og tanker for seg selv. For uansett elsker hun dere høyere enn sitt eget liv. Hun vil alltid være glad i dere, selv når dere er voksne damer, ønsker hun å beskytte dere mot alt som er vondt og leit. Er ikke det godt å tenke på?»

Begge jentene nikket. Emma strakte seg etter saftflasken og helte i en kopp. Så rakte hun den til søsteren. «Vil du også ha litt saft, Fie?»

«Takk, men jeg har fått mer enn nok. Del det som er igjen på dere to.»

«Vil du også være glad i oss når vi blir voksne damer?»

«Naturligvis vil jeg det,» svarte Fie mykt. «Det må dere aldri tvile på. Dere vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt.»

Da de noe senere kom tilbake til prestegården, lå stillheten tungt over huset. Det var som om alt hadde stanset opp, og Fie kjente uhyggen snike seg under huden.

«Gå opp og stell dere litt,» ba Fie. «Vask hendene, og bytt klær om noe har fått flekker. Katinka, kan du hjelpe Emma med å flette håret på nytt? Det har løsnet fra båndene. Jeg skal gå på kjøkkenet med kurven.»

Da Fie hadde levert den fra seg, støtte hun på presten i gangen.

«Jeg har snakket med småpikene,» sa hun lavt. «Naturligvis har jeg ikke røpet noe av det vi snakket om. Jeg tror likevel ikke de vil stille spørsmål om det som hendte angående herr Mustad.»

Han virket lettet da han takket.

«Å, det var så lite,» sa hun enkelt. «Så får jeg heller prøve å holde dem unna ham den tiden han fortsatt er her.»

Til toppen