Det var et godt stykke utpå dagen da Anneli kom inn i hallen med en gammel mann på rundt seksti år. Han hadde kritthvitt, langt hår. Andrine syntes ikke det passet seg å ha langt hår på en mann, men så virket han da også meget spesiell med de isblå øynene sine. Det så nesten ut som om han så tvers igjennom henne. 
Hun hilste hjertelig, og han presenterte seg bare som Åndemannen. Noe ordentlig navn fikk hun ikke.
«Jeg forteller aldri mitt navn til noen,» forklarte han, for han hadde selvsagt sett at hun stusset over det.
«Er det lov å spørre hvorfor?»
«Nei, det er ikke lov. Det er en ånd her, var det slik?» 
Hun kjente at det dunstet gammel fyll av ham, men han var klar nok og hadde i hvert fall ikke drukket nå, for det hadde hun sett med en gang.
«Ja, det er helt riktig.» Hun snudde seg da Marina kom ned trappen. Andrine så med en gang at datteren ble rar, som om hun følte noe – noe som hadde med Åndemannen å gjøre.
«God dag,» sa Marina da hun kom ned til dem. «Så du er Åndemannen. Jeg har sett deg for meg i flere dager, men bare som i tåke. Likevel kjente jeg deg igjen med en gang.»
«Ja, takk det samme. Vi har nok hatt litt kontakt fra hver vår kant,» sa han hyggelig. Til og med et smil kostet han på seg.
«Da går jeg inn på kjøkkenet,» sa Anneli og forsvant. Hun ønsket ikke å være med på dette, forsto Andrine.
«Jeg vil gå litt rundt i huset og føler meg frem,» sa han. «Jeg begynner med stuen.»
Andrine og Marina vekslet blikk der de fulgte etter ham. Men de sa ingenting, de holdt seg i bakgrunnen.
«Her er det noe,» sa han og pekte mot den mørkeste delen av stuen. Det var der Marina hadde sett skikkelsen og hørt ham snakke fra.
«Så han er der ennå?» sa Marina lavt.
«Ja, og han er ikke god. Jeg tror det skal bli vanskelig å bli kvitt ham. Han gjemmer seg for meg. Forsøker i hvert fall.»
Så var det altså slik. Ånden kom og gikk. Gjemte seg og gjorde narr av dem.
«Vi har forsøkt å få ham vekk, men det ble bare verre, selv om jeg ikke har kjent eller følt ham i det siste,» sa Andrine.
«Og hva med deg?» Han spurte Marina.
«Nei, jeg har ikke merket så mye til ham. For å være ærlig har jeg tenkt at han var borte for godt.»
«Å, nei, det kan jeg love deg at han ikke er. Han er rundt dere hele tiden, men som jeg sa, så gjemmer han seg. Han er slu som en rev – og farlig. Dere har holdt på med noe dere ikke burde ha gjort. Han er sint. Veldig sint.»
«Vi forsøkte alt vi kunne, men det ble for vanskelig for oss. Vi trodde vi gjorde alt riktig, men … Jeg hørte et navn,» sa Andrine, og skulle til å si navnet, men han ristet på hodet.
«Ikke si noe som helst. Jeg vil ikke høre det,» sa han strengt.
Andrine tidde, fant ut at han fikk gå rundt og finne ut av det han ønsket på egen hånd.
Han løftet armene som om han følte seg frem mens han mumlet noe som kunne ligne på finsk. Så var han en skogfinne, tenkte hun.
Marina satte seg i sofaen, hun så sliten ut og var gustenblek i ansiktet. Andrine følte seg sikker på at ånden var rundt henne, at han sugde kraften ut av henne, for hun så ikke slik ut da hun kom ned trappen. Dette var ikke bra. Marina burde ikke være her, tenkte hun og sank ned ved siden av henne. 
«Du må gå, Marina. Jeg ser at du er påvirket,» hvisket hun.
Marina nikket. «Jeg går nå,» hvisket hun tilbake.
Marina hastet ut, men Åndemannen la ikke merke til henne. Han var i sin egen verden, og det var nifst å se på, syntes Andrine.
Etter en stund ble han rolig og satte blikket i henne. «Jeg har fått et navn.»

Til toppen