Slottet (Heftet)

Serie: Anna fra Røros 12

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Anna fra Røros
Serienummer: 12
ISBN/EAN: 9788202573065
Kategori: Romanserier
Omtale Slottet
Godt hjulpet av advokaten Søren, begynner de den møysommelige prosessen med å hente ut den tyske arven til Heine. Familien gjør alt som står i deres makt for å stikke kjepper i hjulene. Uten hjelpen fra Søren skjønner Anna at de ville vært sjanseløse.

Synet av slottet Heine hadde arvet, var så storslagent at hun fikk tårer i øynene. Røros, med de krokete små bjørkene, virket enda mer karrig og fattigslig når de kom til et sted som dette. Hun visste at hun aldri ville få seg til å si noe slikt til noen hjemme. Folk ville fort få det til at de var blitt store på det. Men det var ikke til å nekte for at til og med kjøpmannsgården til Franzéns fremsto som svært stusslig og primitiv i sammenligning med dette.


Til toppen

Andre utgaver

Slottet
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Utdrag

Den gamle mannen gikk foran. Han hadde tatt to av de minste koffertene, mens Søren og Heine bakset med resten av bagasjen. Søren hadde insistert på at Anna ikke skulle bære noe, ikke annet enn den vesle vesken hun hadde. Hun følte seg ikke så rent lite fjollete, og måtte smile. Hjemme på Røros sto hun for det meste av det tunge arbeidet på det vesle småbruket, her fikk hun ikke engang lov til å bære sin egen koffert. Den gamle mannen hadde ikke sagt noe etter å ha fått bekreftet hvem de var. Han gikk bort til en hesteekvipasje. Ved siden av hesten sto en mager, lyshåret gutt med en håndkjerre. Det hele var et miserabelt syn. Anna så med bekymring på hesten, og tenkte at den nesten måtte være like gammel som mannen. Den var så salrygget og mager at på Røros ville den vært å anse som et øk som ikke var brukelig til noe som helst. Den sto og hang med hodet, med øynene halvt igjen. Det slørete blikket kunne få en til å tro den var blind. Den så heller ikke ut til å ha fått noe ordentlig stell de siste dagene, var verken børstet eller pusset. Vogna var en skrøpelig og vaklevoren farkost på fire hjul. Anna skjønte at gutten med håndkjerra ikke bare sto der for å passe på. Det ville ikke være plass til både folk og bagasje på hestevogna. Og hesten ville neppe ha krefter til å trekke dem heller. Søren og Heine satte fra seg bagasjen ved siden av vogna. Den unge gutten begynte å laste på håndkjerra med langsomme bevegelser. Hvor gammel var han? Neppe fylt femten, ennå for ung til å bli sendt i krigen, slik den eldre mannen var for gammel. Kanskje var det en naturlig forklaring på hvorfor nettopp disse var kommet for å møte dem. Anna kunne likevel ikke fri seg fra tanken på at hennes egne slektninger neppe reiste rundt med den samme transporten. Var det advokaten i Freiberg som hadde bestemt hvem som skulle hente dem, eller var det på instruks fra familien? Kanskje ser jeg spøkelser ved høylys dag, tenkte Anna. Kanskje er det ikke bedre transport å oppdrive, nå som alle arbeidsføre menn er sendt til fronten. Det samme gjelder vel hester og ordentlige vogner også. Likevel, det var noe uhyggelig ved å bli møtt på denne måten, enten årsaken var den ene eller den andre. Hun vekslet blikk med Søren, og skjønte at også han hadde gjort seg sine tanker.

Til toppen

Bøker i serien