Smertelig begjær (Heftet)

Serie: Drømmen om et annet liv 3

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2023
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Smertelig begjær
Serie: Drømmen om et annet liv
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202779030
Kategori: Romanserier
Omtale Smertelig begjær

På Jellerød blir det feiret bryllup. Thea elsker og beundrer Paal Martin, men det er et skår i gleden. Tankene hennes kretser mer om Jostein enn godt er.

Jostein legger merke til hvor kjærlig faren og Thea ser på hverandre, og må innrømme at de er et flott par. Likevel er det underlig å få en stemor som er yngre enn ham selv.

Jostein stanset. Synet av Thea fylte ham med begjær, men også en dyp lengsel. Hvorfor hadde han aldri klart å føle sånn for Irmelin, undret han.

Thea hoppet straks ned fra steinen. De så hverandre inn i øynene, og det var plutselig så vanskelig å finne på noe å si. – Du kom, begynte hun.

Spenningen var til å ta og føle på, men ingen av dem turte å ta første skritt.

Til toppen

Andre utgaver

Smertelig begjær
Bokmål Ebok 2023

Flere bøker av Elin Callesen:

Utdrag

Likeså spør jeg Dem, Thea Lovise Sørheim: Vil De ha storbonden, Paal Martin Jellerød, som ved Deres side står, til Deres ektefelle?

Thea så på Paal Martin, der han sto så staut ved siden av henne i finstasen med dobbeltspent sort jakke med sølvknapper og et blikk som gikk rett til hjertet på henne.

– Ja!

– Vil De elske og ære ham og bli trofast hos ham i gode og onde dager inntil døden skiller dere ad?

– Ja!

– Så gi hverandre hånden på det.

Jostein så hvor kjærlig de to oppe ved alteret betraktet hverandre da de ga hverandre sine hender og presten la sin oppå. Det var ikke alt han hadde klart å få med seg fordi sønnene til denne fru Syversen var nokså urolige, men at de begge i hvert fall hadde svart ja, klart og tydelig, det hadde han fått med seg. Nå hørte han at presten ba dem gi hverandre ringene som tegn på deres troskapsløfte, og selv om han ikke kunne se at de gjorde det, så oppfattet han at det var det de drev med da Thea så opp på faren med et bønnfallende smil. Åpenbart hadde hun litt vanskeligheter med å få ringen på fingeren hans, tenkte Jostein og måtte innrømme at de var et flott par, aldersforskjellen til tross.

Kirkeklokkene klang fortsatt da Thea ble hjulpet opp i vognen av både Paal Martin og fru Andersen.

– Nå må du bare si ifra når du vil bytte, hørte hun lensmannen si til Jostein som hadde satt seg opp på kuskesetet. – Det er ikke meningen at du skal være kusk hele veien!

– Det gjør meg ingenting å være det, hørte hun Jostein svare. – Dessuten får jeg jo

strukket på bena i Ski.

Thea hadde ikke sett Jostein siden den gangen hun hadde vært på Jellerød til middag. Paal Martin hadde vært inne hos henne et par ganger siden, og de hadde fått snakket med presten og avtalt alt rundt bryllupet. Hun hadde ønsket en enkel seremoni, og selv om Paal Martin gjerne ville ha gitt henne et bryllupsgilde som varte tre dager til ende, så forsto han henne også. Og siden det ikke kom på tale å la Præsteng vie dem, så ble det ordnet slik at vielsen skulle finne sted i Grønland kirke med lensmannen som Paal Martins forlover og fru Andersen som hennes. Paal Martin hadde spandert lokomotivbillett på fru Andersen dagen i forveien og hadde samtidig sendt søsteren sin ned som husmorvikar for barna hennes. Thea var ham evig takknemlig for hans omtanke og hvordan han hadde fått til alt, for det hadde unektelig vært betryggende å ha fru Andersen ved siden av seg på slagbenken om natten da bryllupsnervene for alvor meldte seg.

Hun kastet et blikk på ryggen til Jostein, i visshet om at mye av dette skyldtes ham, men det hadde hun naturligvis ikke kunnet fortelle fru Andersen. Himmel og hav, nå kjente hun det igjen! Denne søte rislingen gjennom kroppen når hun så på ham, enda det bare var den brede ryggen hans hun så nå. Hjertet hennes banket fortere, hun svelget og måtte tvinge seg til å se en annen vei. Akkurat da så hun matmor og guttene hennes forsvinne ut av syne rundt hjørnet på Grønlandsleiret, og så kjente hun plutselig en klump i halsen for det også, i tillegg til alt det annet.

Hun merket at hun fikk dyttet et lommetørkle inn i hånden og skottet opp på Paal Martin som hadde satt seg ved siden av henne. – Jeg mener ikke å gråte, hvisket hun, – men det var så rart å se matmor forsvinne.

– Jeg forstår, mumlet han og la armen rundt henne. – Det er alltid noe vemodig når en epoke i livet er over og man står over for noe ukjent, men jeg skal gjøre mitt beste for at du vil komme til å trives.

– Kjære deg, det vet jeg, smilte Thea opp til ham. – Du må bare bære litt over med meg.

Paal Martin fant hånden hennes og klemte den, og Thea ønsket inderlig at dette rare hun følte for Jostein, ville forsvinne like fort som det hadde oppstått. Nå skulle hun ta fatt på livet med sin kjære Paal Martin, men først hadde de den lange veien hjem.

Det virket som Paal Martin kunne lese tankene hennes. – Vi er i hvert fall heldige med været, smilte han til henne. – Tenk om det hadde vært regn og slapseføre?

Thea nikket til ham idet lensmannen og fru Andersen tok plass på setet overfor dem. Nå var det heldigvis mindre å se av Jostein tenkte hun, nesten bare nakken og hatten. Og været var virkelig flott, kunne hun konstatere da Jostein smattet på hestene og vognen begynte å rulle. Himmelen var knallblå og vårsolen varmet, og veiene var ryddet for snø. Turen hjem ville kanskje bli lang, men hun tvilte på at hun kom til å fryse, og skulle det bli kjøligere, så lå det tykke skinnfeller baki vognen som de kunne pakke seg inn i. Dessuten skulle de spise middag på skysstasjonen i Ski, hvor Paal Martin, Jostein og lensmannen hadde byttet hester og overnattet da de kom frem i går kveld. Der sto de to hestene fra Jellerød og hvilte ut, og ventet på å frakte dem resten av veien hjem igjen.

Turen til Ski gikk forbausende fort. Det måtte være det gode selskapet hun befant seg i, tenkte Thea, for praten fløt lett og flere ganger runget latteren.

– Ble du ikke i bryllupshumør selv? flirte lensmannen lurt og ga Jostein et lite puff i ryggen.

– Jeg er i bryllupshumør, svarte Jostein over skulderen, og Thea skimtet et dypt

smilehull dukke opp på kinnet.

– Jo, men jeg tenkte nok mer på om det ikke fristet å stå for alteret selv? drev

lensmannen på og ertet ham.

– Vi får se på det, mumlet Jostein før han så fremover igjen.

Thea forsøkte å roe ned de urolige hjerteslagene, men det var ikke lett, og enda verre var det da de stanset ved skysstasjonen og det var Jostein som kom opp på siden av vognen for å hjelpe henne ned. Enda hun bare trengte å rekke ham fingertuppene, så kjente hun det langt ned i underlivet. – Sløret mitt, mumlet hun og trakk hånden til seg. – Kanskje jeg burde hekte det av nå?

Til toppen

Bøker i serien