Isobel hadde sneket seg inn i Marinas værelse. Hun elsket å gå inn der og prøve de vakre kjolene. Om hun bare hadde eid en av dem. Hun sukket høyt. Rikdommen her var upåklagelig, og hun kjente nå som før at hun ble misunnelig. 
Marina var en bortskjemt kvinne. Så bortskjemt at hun hadde ordnet det slik at hun måtte bo hos den gamle kjerringa. Nå ja. Hun skulle ikke gjøre et arbeidsslag der heller. Hun var tross alt datter av en storbonde. De var likeverdige uansett hva folk sa eller mente om det. Isak var faren hennes. Han var med på å få henne til denne verden. Det eneste som var synd, var at han ikke var her lenger. Hadde han vært det, skulle hun ha snurret ham rundt lillefingeren slik at hun ble hans favoritt.
Moren hennes hadde sagt at det var kjærlighet mellom henne og Isak. At de møttes opptil flere ganger, at hun visste om Andrine, men at Isak var gått lei. Han elsket moren hennes høyt. Det var de to lenge. Isobel ble ikke til ved en tilfeldighet etter én natts nytelse. Det var nøye planlagt, for Isak ønsket at elskerinnen hans skulle få det barnet som hun så inderlig ønsket seg. Han hadde anerkjent Isobel, men det visste ingen i Andrines familie. Hun hadde papirene godt gjemt – en dag skulle hun vise dem frem, og da ville hun ta over arven, for hun var eldst.  
Enn så lenge skulle hun spille spillet, for hun syntes det var spennende. Det var viktig å bli godt kjent med fiendene før hun kom frem med sannheten. Da kunne Marina sitte på sin høye hest og falle i bakken rett etterpå, for det var Isobel som skulle ha Josaksgården. Det sto svart på hvitt i papirene at gården tilhørte henne. Når gården var fylt opp med dyr og hun visste at gården bar seg – da skulle hun slå til.
Hun tok på seg en vinrød utringet kjole med blonder på ermene. Tenk at hun brukte samme størrelse som Marina. Kjolen satt som støpt på henne. Hun svingte seg litt rundt og ble stående foran speilet og beundre seg selv. Hun var vakker, lignet på Marina, men Isobel så på seg selv som mer yndig. Hun var også litt høyere og hadde litt større bryster. Håret, tenkte hun med ett og så på det gjennom speilet. Det var lengere og silkeblankt. Litt krøllete, men det var kledelig. Marina kledde seg som en gammel kjerring, tenkte hun. Hvorfor hun ikke pyntet seg mer når Ola kom forsto hun ikke. Hadde det vært Isobel som ble beilet av en så vakker mann hadde hun tatt på seg den flotteste kjolen hun eide og satt opp håret etter å ha krøllet det først. 
Hun sukket og åpnet smykkeskrinet. Hun fant frem et i gull med hvit stein og tok det på seg. Øreringene lot hun ligge, de trengte hun ikke. Om hun bare ble bedt på ball hos de velstående på Kongsvinger. Da kunne hun ha funnet seg en flott mann og kanskje endelig forstå kjærligheten. Det hadde ikke vært mulighet å finne noen, fordi hun var såkalt fattig, men en dag … en dag … skulle hun ta fra Marina alt!

Til toppen