Sol over Bjørnstad (Heftet)

Serie: Bare Maja 19

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Bare Maja
Serienummer: 19
ISBN/EAN: 9788202602062
Kategori: Romanserier
Omtale Sol over Bjørnstad

Etter den rystende hendelsen på julekvelden, blir ingenting helt som før. Tora må ofre noe hun har kjært, men lite vet hun om den nye katastrofen som truer – den som vil etterlate henne og Olai alene. Nå kan bare et mirakel få solen til å skinne over Bjørnstad igjen.

«Jeg orker ikke å bo i Svingen,» sa Maja fort. «Men du hører hjemme der, Aron. Det kommer til å bli folkesnakk, men ingen vil dømme deg, for du er uskyldig i dette.»
I tausheten som fulgte, hørte hun ham kle på seg – strømper, trøye og bukser. Samtidig smuldret hjertet hennes til småbiter. Var det først nå han innså rekkevidden av valget hennes, først nå han forsto at veiene deres måtte skilles?

Til toppen

Andre utgaver

Sol over Bjørnstad
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Liv Almendingen:

Utdrag

Da Ola sto klar med sleden, var morgenen fortsatt mørk, og sprakende kald. Maja visste at ingen kunne se henne fra vinduene, likevel vinket hun helt til skyggen av stabburet forsvant bak dem.

Hun tørket seg fort over øynene, og håpet at faren ikke så de toskete tårene hennes. To dager, så ville de være hjemme igjen, men enda hadde savnet alt tatt bolig i brystet. Aron, Haakon, vesle-Tora og Mathea. Forundret kjente hun at de fem var blitt ett. Frykten for Haakon rørte seg i magen – hun kunne ikke miste ham igjen – kunne ikke!

«Ja, ja, Maja – da var vi underveis,» smilte faren. Han satte seg bedre til rette og dyttet den grå skinnluen opp fra pannen. Med et glimt i øyet hadde han truet Tora med å komme døv hjem igjen, siden hun hadde snauklipt ham, og ørene trolig ville fryse bort i kulden. Etterpå hadde hun fått en klem som løftet henne fra bakken, og Maja hadde sett det grå savnet også i hennes øyne.

Mer snakk ble det ikke, for føret var så gnistrende at farten fikk dem til å krype sammen inni kjørefellene.

«Det er fortsatt uvant at vi slipper fergen,» sa Maja da de omsider skimtet broen. «Tenk all tiden vi sparer!»

Da kuldedisen fra vannet blandet seg med dampen fra hestens mule, møtte de to andre veifarende. Ola hilste med svepen, og faren løftet hånden til luen.

«Kjente du dem?» spurte Maja.

«Den første var Børse-Svein, og nummer to var svenskene som tok over Lia etter at Lars dro til Amerika.»

«Hva heter de?»

«Rosvall eller Rosgren. Jeg husker ikke helt. Noe på ros var det i hvert fall, og de har en skokk med unger.»

«Jeg tror Mathea har fått en av dem i klassen sin – en Hasse.» Maja lo lavt. «Hun var alt snurt på gutten etter den første dagen.»

«Hvorfor det?»

«Han hadde sagt tjänare til henne, og hun trodde han kalte henne en tjenestepike.»

Faren humret med. «Ja, livet er fullt av små og store misforståelser.» Han klappet henne på armen med votten. «Heldigvis er de fleste av dem bagateller. De ble venner igjen, håper jeg?»

«Det virker sånn, for hun nevner ham både titt og ofte. Hasse har gjort ditt, og Hasse sier datt.»

Faren trakk megetsigende på øyebrynene. «Da er det nok ikke lenge til hun ber ham hjem til Bjørnstad. Kanskje Aron bør forberede seg på å beskytte datteren mot innpåslitne friere.»

«Vi får håpe det ennå er noen år dit, far.» Maja blunket til ham. «Men tiden går fort. Snart er det du som ligger og vokter Olivias dyd.»

Han satte opp en hjertelig latter. «Ja, med børsa klar. Og det blir ikke med løskrutt!»

 

Det lysnet langsomt av dag mens de nærmet seg Kristiania. Landskapet de tøffet forbi, var velkjent for Maja nå, og det føltes ikke lenger som om hun var på vei hjem. Hun var bare på besøk på Haugen, og først når hun vendte tilbake, hørte suset fra granene og skuet utover de vidstrakte jordene, var hun der hun hørte til.

Det første de gjorde etter å ha lagt den travle stasjonsbygningen bak seg, var å finne en forretning som førte herreklær. Maja hadde gitt Tora sitt høytidelige løfte om at de ikke skulle komme hjem uten en ny dressjakke til faren, og dermed hadde han endelig gitt etter. Etterpå spaserte de arm i arm på Karl Johan, fant en bod med noe småtteri som de kjøpte med til ungene, og unnet seg til sist en kopp varm sjokolade og hvert sitt wienerbrød på Halvorsens Conditori.

«Burde vi ikke hatt noe til Hedvig og Kjerstina også?» spurte Maja da de begynte å se seg om etter en ledig hestedrosje. På grunn av kulden var de visst ettertraktet i dag.

«Hva med å gå innom slakteren? Jeg syntes jeg så én i stikkgaten vi nettopp passerte.»

«Passer det seg å kjøpe med mat, da?» Maja så tvilrådig på ham. Hun ville ikke risikere å fornærme søstrene. På landet var det vanlig å ha med seg sending til gjestebud, barselgrøt ved fødsler, eller rett og slett bare en nybakt kake til et kaffeslabberas. I byen hadde de ikke de samme skikkene.

Faren trakk på skuldrene. «De har mange munner å mette, og vi skal bo der et par dager. Hva er bedre å ta med enn noe å bite i?»

 

«Det ble en riktig fin gave,» smilte Maja lettet da de kom ut fra forretningen. Den unge slaktersvennen hadde dandert skinken, pølseringene og de fristende syltelabbene i en pen kurv, hvorpå Olai hadde betalt litt ekstra for herligheten.

Så bar det opp til Haugen, og den siste stumpen frem til svenskehuset kunne Maja nesten ikke sitte stille. «Det kjennes så lenge siden,» sa hun ivrig, «skjønt jeg har jo nettopp snakket med Hedvig på telefonen. Men det blir liksom noe annet å se hverandre i levende live. Mon tro om det har skjedd noe nytt i nabolaget? Nei, huff, nå babler jeg visst bare,» avbrøt hun seg selv.

«Ja, det gjør du, min kjære,» humret faren og klappet hånden hennes. «Se så, da var vi her. Løp bare inn, du, Maja, så betaler jeg kusken og kommer etter med bagasjen.»

«Er du sikker på at jeg ikke skal ta noe?»

«Nei, gå nå, før du sprenges av iver.»

Hun kjente hvordan hun smilte fra øre til øre mens hun skyndte seg å åpne porten. Det slo henne at ingen sto i vinduet. Hedvig pleide alltid å vinke velkommen. Hadde de ikke hørt vognen ennå?

Hun stanset paff da det lød opprørte stemmer innenfor døren. «Men i alle dager!» mumlet hun, for den dype mannsrøsten tilhørte ikke Einar, mens kvinnen som stadig brøt inn med en stemme som dirret av harme, var Hedvig.

Til toppen

Bøker i serien