Klamp, klamp, klamp, hørtes det da Karoline på raske føtter gikk ned trappen fra Frydenberg og bortover den brosteinsbelagte gårdsplassen. Hun fikk skynde seg og først se bak hushjørnet i vestfløyen. Det var der det var mest sannsynlig at kvinnen hadde tatt veien.

Det hadde vært noe foruroligende i kvinnens blikk. Som om hun var her på lånt tid. Eller at hun fryktet noe. Kanskje til og med flyktet fra noe?

Karoline satte opp farten. Kanskje var hun virkelig i nød? Kanskje alvorlig skadet? Var det derfor hun ikke fant henne? At hun hadde segnet om et sted i mørket?

Forbannet være at utelyktene var tomme for olje, tenkte Karoline og satte foten foran seg i det stummende mørket. – Hallo! ropte hun igjen, helt på måfå, for kvinnen kunne jo befinne seg hvor som helst.

Hun måtte ha en lykt. Det var nytteløst uten. Stallen, tenkte hun og holdt på kysen i vindkastene. Hun visste at stallkarene hadde gode lykter som tålte mye vær og vind. Ikke som lyktene inne, som sluknet for et godt ord og litt trekk fra vinduene. Fjøslyktene, derimot, hadde glass på alle fire sider og kraftig veke som tålte en støyt.

Karoline lente seg mot stormen og gikk over gårdsplassen. Skjørtene sto som et seil om beina og gjorde det tungt å gå. Snart var hun fremme. Den doble døren inn til stallen knirket i hengslene og slo inn i ytterveggen med et brak. Hestene svarte med bekymret knegging innefra, og Karoline forsøkte å snakke dem til ro med en serie ord og vendinger hun visste at Stine brukte å benytte seg av for å berolige dyrene.

Jo da, fjøslykten hang på knaggen rett innenfor døren. Det samme gjorde fyrtøyet, og etter et par innbitte forsøk med skjelvende fingre greide hun å tenne lykten. Hun skrudde veken opp så mye hun våget, uten at glasset ble for varmt og kanskje sprakk. Da var det ikke mye hjelp å få i lykten, om vinden blåste rett inn.

Den lille lykten kastet ikke mye lys i det stummende mørket, men nok til at hun kunne lyse opp langs godsets hvite vegger, og blomsterbedene som løp langs huset. Karoline satte opp farten bort mot trappen. Bestemte seg for å begynne å lete der.

Hun lyste langs trappen og husveggen, helt bort til vinduet der kvinnen hadde kikket inn. For kanskje lå hun sammensunket mellom buskene i bedet? Men ingen var der.

Hun forflyttet seg videre, rundt hjørnet. Hun begynte å bli andpusten av å gå. For fløyen var lang, og motvinden stjal pusten ut av henne. Hun lyste langs kortveggen i vestfløyen, og videre på østsiden. Hun ropte mens hun gikk, men ikke så høyt at Ludvig ville våkne og bli engstelig for at noe sto på. Snart var hun på baksiden, der det vanligvis lyste i spisesalens vinduer, men som i kveld lå stumme og tause. Karoline passet på å lete under busker og trær. Kanskje hadde kvinnen krøpet innunder, til vern mot været?

Men det eneste hun fant, var en av Ludvigs gamle leker. En kjepphest som hadde mistet det ene øret, og der manen var stiv av leire. Hun skyndte seg videre til østfløyen. Den lå mest i le for nordvesten. Hadde hun selv skullet gjemme seg, ville hun ha tenkt slik. Men heller ikke ved østfløyen, der soveværelsene deres lå, fant hun kvinnen.

Snart var hun rundt huset og tilbake til forsiden. Plutselig ble hun grepet av en intens uhygge. Vardøger. Tanken fikk pulsen til å dundre i ørene. Tenk om synet av kvinnen hadde vært et vardøger? Et varsel om at noen skulle dø? Tjenestefolket snakket jo stadig om slike vardøger, og de korset seg over at synet av kjente og kjære var en beskjed om at noen kom til å dø.

– Å nei, gispet Karoline og tenkte på Laurent inne i Christiania. På drapene. Og på at hun ikke hadde hørt fra ham på flere dager. Det måtte ikke være sant! Det måtte ikke skje noe med ham. Hun seg sammen på trappen i en blanding av fortvilelse og utmattelse. Støttet ryggen inntil søylen og kjente blodet forsvinne fra lemmene og legge seg i magen som et blylodd. Hva annet kunne det være enn vardøger? Selvsagt fantes det ikke et menneske som så ut akkurat som henne selv, og som i tillegg gikk rundt i nonnekappe! Klart det var et forvarsel om noe ondt som var forestående.

Skulle hun nå miste Laurent? Han som endelig hadde fått barna sine tilbake. Som endelig hadde fått den familien han alltid hadde lengtet etter – sammen med henne. Laurent, den lykkelige mannen hennes som om hadde stått på trappen og kysset dem en etter en før han reiste til Christiania i forrige uke. Som hadde lagt planer med hver og en av dem, for hva de skulle gjøre nå han kom hjem.

Så fort livet kunne snu. Så fort lykken kunne vende til forferdelse. Det var ingenting hun kunne gjøre for å stanse det. Et vardøger var endelig, og skjebnen lot seg ikke snu. Fra nå av gjaldt det bare å holde ut det som kom.

Hun hadde begynt å høre om vardøger allerede hjemme på Mariplass. I doktorgården ble det enda verre. Selv om man ikke skulle mistenke at en skolert doktor trodde på den slags, så var det faktisk slik. Nå som hun tenkte på det, var det i grunnen ikke så rart. Andreas Due hadde jo trodd på den spiritisten inne i Christiania, og innbilt seg at han snakket med sin avdøde kone.

Men aldri hadde Karoline hørt så mye snakk om vardøger som her på Frydenberg. Allerede fra første dag hun kom hit, hadde hun hørt kokka akke seg over alt hun til stadighet så. Plutselig kunne hun få for seg at de måtte re opp på gjesteværelsene, for hun kunne hun høre stegene av gjestene i flere dager før de kom. Nå i denne stund husket Karoline det så vel, det mest grusomme av alle vardøger: Den gangen kokka hadde sett jomfru Annas ansikt for seg, selv om jomfru Anna var i Porsgrunn på overnatting. Da hadde kokka sagt: «Sann mine ord, før uka er omme er jomfru Anna i jorda.» Karoline hadde hysjet på henne og bedt henne gå og skylle munnen sin, for sånn overtro ville hun ikke ha noe av. Komme her og skremme barna! Men så hadde det altså skjedd likevel. Før uka var omme, hadde jomfru Annas hjerte sluttet å slå, midt mellom hovedretten og desserten, borte hos Guri.

Karoline kjente en tåre på kinnet. Den ble raskt kald i vinden. Så skulle det altså gå sånn med henne og Laurent. Lykken deres over endelig å være sammen, den skulle bli kortvarig. Skjebnetrådene skulle bli kappet av, kanskje allerede i kveld …

Ansiktet. Plutselig slo det henne. Det hadde vært hennes eget ansikt hun så i vinduet! Ikke Laurents eller noen av barnas. På samme måte som kokka hadde sett jomfru Anna, så hadde hun sett seg selv.

Karoline svelget.

Vardøgeret var altså ikke et varsel om Laurent. Det var et varsel om henne selv. At noe ondt skulle skje med henne.

Til toppen