Karen var fra seg av fortvilelse. Hun klarte ikke å tenke klart, ikke reagere fornuftig. Hun løp fra rom til rom, kikket under senger, men det eneste hun så der, var støv som hadde samlet seg i krokene. Så løp hun til kottet på vevrommet, der hvor hun selv hadde gjemt seg den skjebnesvangre dagen da Sverre kom til gården og fortalte Peder at han var Jacobs far. Hun hadde ikke vært inne i kottet siden den dagen, men nå slo hun opp døren på vidt gap. – Ragna, er du her? Ikke noe svar. Hun skjøv til side klærne, kjente duften av møllkuler, og måtte nyse av støvet som virvlet opp. Ragna var ikke der, selvfølgelig var hun ikke det. Likevel klarte hun ikke la være å se over hver en krok i huset. Hun gikk ut på trappen, og så Johannes kjøre ut av gården på vei til Dal. Hun ba inderlig om at Ragna befant seg der, men innerst inne trodde hun det ikke. Ragna hadde rømt fra gården, og det var hennes skyld. Bare hennes. Gode Gud, hvordan kunne hun finne på å slå sitt eget barn? Det hadde aldri skjedd før, selv om Ragna irriterte henne grenseløst noen ganger. Johannes så seg ikke tilbake, men dro av gårde så grusen gnistret under hjulene. Hva ville de tro på Dal? Først stakk Peder fra gården, og nå Ragna. Et hulk banet seg frem, hun samlet skjørtet og løp over tunet, inn i mastua, fra mastua til naustet, så til stallen, og videre bak fjøset, hvor en stabel med ved sto og tørket. Hundehuset som Johannes hadde begynt på, lå spredt utover. Tørre stokker som skulle laftes sammen, og en haug med torv han hadde samlet for å dekke taket. Kunne hun ha dratt til Elsa i Jordet? Hun klamret seg til tanken, selv om hun hadde sine tvil. Ragna hadde tatt med seg de eiendelene som betydde mest for henne. Hun hadde dratt for å finne Peder. Ung som hun var, hadde hun ingen formening om hvor lang reisen var, eller hvordan hun skulle komme seg til Trondhjem. Jacob kom hastende mot henne. Han hadde nettopp våknet, og hadde slengt på seg klærne i en fart. – Hva er det som står på, mor? Jeg våknet av at du raser rundt i huset som om det gjaldt livet, og jeg så Johannes dra av gårde mot Dal. Skulle han hente Grete for å kjøre dem til skolen? – Det var meningen, ja, men nå leter han etter Ragna. Hun har rømt. – Rømt? Hvorfor det? Karen dro pusten skjelvende og måtte støtte seg til veggen for å holde seg oppe. – Vi ... vi kranglet i går kveld, og hun har tydeligvis ikke tilgitt meg. – Men det er da drastisk å rømme … Jacob strøk seg over håret og så ut som et spørsmålstegn. – Og det bare for en liten krangel? Karen klarte ikke å svare, kunne ikke si at hun hadde gitt datteren en ørefik. Jacob ville ikke forstått sinnet som grep henne da hun så Ragna stå med brevet fra Peder i hendene. Han ville ikke forstå redselen for at Ragna hadde lest hva Peder skrev, selv om det nok var tvilsomt at hun ville forstå betydningen av ordene. Men bitterheten lå skjult i setningene, alle bebreidelsene ... – Kom nå, mor, sa Jacob mildt. – Du bør ikke stå her i den kalde vinden. Johannes og jeg skal nok finne henne. Hun har sikkert gjemt seg i nærheten av gården. Har du sett i naustet? – Ja, jeg har sett overalt. Hun er ikke her. – Nei vel ... Da har hun vel tenkt seg til Kristiansund, til Emma og tante, men dit kommer hun ikke, for rutebåten har gått. Vi finner henne nok på kaien. Han tok henne bestemt i armen, og i det samme hørte de Johannes komme tilbake. Karen rev seg løs og løp mot ham, håpet å se Ragna sitte ved siden av ham. Han var alene. Han så hoderystende på henne. – De hadde ikke sett noe til henne, sa han rolig. – Jeg drar til Bremsnes, og hvis vi ikke finner henne der, drar vi videre til Elsa. – Jeg blir med, sa Jacob. – La meg bare gå inn og hente yttertøy. – Ta med et pledd også, for vinden går gjennom marg og bein ... og et skjerf. Johannes tidde og så raskt på moren, som om han kom i tanker om hvordan Ragna var kledd. – Ta med to pledd, ropte han etter Jacob. – Er Ragna godt kledd, mor? – Det er hun. Iallfall tror jeg det, men jeg skal se etter. Hun løp inn, opp trappen og inn på Ragnas rom. Der slo hun opp døren til klesskapet. Den nye strikkejakken var borte, og ullundertøyet også. Det var da enda godt, sukket hun, men om det begynte å regne, ville hun ikke klare å holde kulden ute. Den dumme jentungen! Sinnet fosset frem. Ukontrollert og mørkt som tjære. Hun var fullstendig klar over at det var hun selv som bar mest skyld, men Ragna var ikke skyldfri hun heller. Hele tiden utfordret hun henne, så på henne med forakt og hørte ikke etter når hun ble bedt om å gjøre noe. Hun bebreidet henne for at faren dro, og straffet henne med å gjøre som hun selv ville. Og nå hadde hun utsatt seg selv for fare.

Til toppen