Abelone stirret på Sjur Ladefoss.

Dere er søsken. De tre enkle ordene fylte henne med brennende skam.

Sjur ble utydelig for øynene hennes, tankene forsvant fra hodet, hendene visnet, og hjertet slo langsommere, som om det truet med å stanse. Hun kunne ikke tro det hun akkurat hadde hørt. De grusomme ordene kunne ikke være sanne. Blodskam. Ingen synd var større, bare det å ta et annet liv.

«Gode Gud,» hørte hun Erik mumle, og snudde seg langsomt og skjelvende mot ham. Ansiktet hans var drivende hvitt. «Si at det ikke er sant,» ba han morfaren, som sto foran dem med lute skuldre og senket blikk.

«Jeg visste at det ikke var rett å holde det skjult, det er dette jeg har vært redd for i alle år,» svarte Sjur lavt og ristet på hodet. 

Abelone kjente at det strammet seg i halsen. Så dette var hemmeligheten som hadde ligget til grunn for fiendskapet mellom Gimle og Ladefoss. Hun knep øynene sammen og ønsket at hun kunne dø.

«Hva var det ikke rett å holde skjult?» spurte Erik med ru stemme.

Med tungt hjerte åpnet hun øynene og så rett på ham. Et øyeblikk møtte hun de desperate øynene hans, men slo raskt blikket ned.

Sjur stirret ned i den mosekledde skogbunnen. «Hans er ikke faren din, Erik.»

Ordene kom lavmælt, likevel skar de seg inn i henne. Hun visste hva som måtte komme.

«Du er sønn av Aksel Gimle.»

Hun klarte ikke å tenke klart, skjønte ikke hvordan denne uhyrlige påstanden kunne være sann. Hvordan kunne faren hennes også være Eriks far, han som alltid hadde hatet folket på Ladefoss? Han som alltid satte sin heder og ære i å være redelig og rettskaffen? Hatet han sin egen sønn på samme måte som han hatet resten av folket på Ladefoss? Og Ingvarda – hvordan kunne det ha seg at hun hadde født Aksels barn, de som ikke tålte synet av hverandre?

Fortvilelsen satte seg som en klo i brystet hennes da hun så hvordan Erik tok seg til hodet med begge hender og snudde seg vekk fra dem. Vaklende begynte han å gå tilbake mot Ladefoss. Hun ble stående og stirre etter den høyreiste skikkelsen, samtidig som skammen brant i hver trevl av kroppen hennes. Hun visste at hun aldri ville få se ham igjen. De kunne ikke se hverandre igjen.

Sjur satte blikket i henne. Hun så det inderlige hatet som brant i de skarpe øynene, og avskyen som lyste av ham, fikk henne til å grøsse. Hun visste at det var slik det ville bli hvis forholdet deres ble kjent. Alle ville se på dem med forakt.

«Vi vet begge hva straffen for blodskam er,» sa Sjur hvast, og hun skjønte hva han siktet til. Hun og Erik ville havne på tukthuset. Det var straffen for å ha elsket Erik, hennes egen bror. Kvalmen veltet opp i henne, og hun begynte å skjelve. Hvor mange visste at Erik og hun var søsken? Var dette hemmeligheten Bera ikke ville ut med? Hun kunne like gjerne dø nå, her, som et fritt menneske. Hun ville løpe tilbake til tjernet, der de hadde elsket kvelden i forveien, og la det stille skogsvannet ta livet hennes. Kjære Gud, la meg dø. La meg dø. Tårene rant nedover kinnene hennes, og hun skulle til å springe vekk, da Sjurs stemme stanset henne.

«Jeg ser hva du tenker,» sa han kaldt, grep armen hennes og tvang henne til å snu seg mot ham. I samme øyeblikk skjønte hun hvor dypt denne mannen måtte hate faren hennes.

Et bittert drag satte seg i Sjurs ansikt. «Ikke så snar, jente. Jeg vet ikke hva dere har gjort, jeg håper bare at det ikke er noe det blir barn av.» Øynene hans lynte mot henne, og hun skjønte at han krevde et svar. 

Langsomt ristet hun på hodet. «Det trenger De ikke å engste Dem for,» svarte hun lavt.

Sjur betraktet henne med smale øyne, før ansiktet hans brått hvitnet. «Jeg tror deg ikke,» svarte han grøtet. «Du og Erik har tilbrakt natten sammen, hvorfor skulle dere ellers være her på denne tiden av døgnet?»

Redselen som sto skrevet i øynene hans, sendte kuldegysninger nedover ryggraden hennes. Frykt for tukthuset, men også frykt for at hun kunne ha blitt med barn. Erik hadde riktignok ikke fullført, men like fullt hadde hun hatt manndommen hans i skjødet.

«Vi kan takke din far hvis du føder et avkom fra djevelen selv,» hveste Sjur sammenbitt. «Men du trenger ikke å være redd for tukthuset,» fortsatte han hardt. «Erik skal ikke svinne hen på det elendige stedet, og det skal ikke du heller. Det jeg har sett i dag, kommer til å gå i graven med meg.»

Hun klarte ikke å stanse skjelvingen. Hun ristet over hele kroppen, det prikket i fingrene, og hjertet dunket så hardt at slagene ga gjenlyd i hodet. Ordene hans gjorde henne hverken glad eller lettet, til det var synden hennes for stor og mørk.

Hun visste ikke om hun skulle takke Sjur Ladefoss, der han sto og stirret strengt på henne. Farens fiende ville for alltid vite noe om henne som kunne ødelegge livet hennes. «Takk, herr Ladefoss,» stotret hun frem, uten å kjenne igjen sin egen stemme. «Jeg er fryktelig lei for det, hadde jeg visst at …» Ordene stanset i halsen hennes. Hadde jeg visst at far også var Eriks far, var det hun skulle si, men orket ikke å høre ordene uttalt. Til det var de for vanskelige å fatte. 

Sjur hardnet i ansiktet, og den smale munnen ble til en strek. «Det er mye du ikke vet om din far, frøken Abelone,» var det siste han sa før han snudde på hælen og gikk fra henne.

Til toppen