Agnis hørte hjelpekona be henne strengt om å bruke krefter på å trykke fremfor å skrike. Selv syntes hun ikke hun gjorde annet. Det var så hun følte øynene bule. Det knaste mellom tennene og rev og slet i kroppen så hun trodde hun skulle revne på midten.

«Du er flink, Agnis. Det er snart over.» Susanna var lavmælt mot øret hennes, og Agnis kjente trang til å slå henne bort, få luft og avstand mellom dem. Isteden festet hun grepet bedre under begge lårene og la haken mot brystet. Huden var glatt av svette, og fingrene gled. Hun tenkte fjernt at denne ungen måtte være større enn den forrige. Den som lå blek og kald et sted i rommet og ikke pustet, hadde glidd lettere ut, syntes hun å minnes. Og nå skulle nok et stille barn presses ut av kroppen hennes.

Verden forsvant i en rødglødende tåke. Det var bare henne og smertene. Og vissheten om at hun snart ville bli fri fra pinen på den ene eller den andre måten. Hun brydde seg ikke lenger om utfallet.

Agnis hadde ingen anelse om hvor lang tid det tok før hun igjen opplevde at noe løsnet i henne. Hun visste ikke hva hun kjente mest – lettelse eller utmattelse. Hun lukket øynene og la underarmen over pannen. Den andre armen kavet hun litt med, før den fant det den lette etter. Synneva lå der ennå. Den kleine jentungen, som så uventet var kommet for noen timer siden. Hun som måtte ha anstrengt seg slik for hennes skyld, og som nå sov så underlig tungt på tvers i hodeenden av sengen. Noen hadde lagt en fell over henne, kjente hun.

Det sved i halsen og verket i alle lemmene. Hun kunne ikke minnes at hun noensinne hadde vært så utslitt. Hun ville bare sove og sove, for så å våkne og ha glemt alt. To barn skulle hun ha gitt livet, men ingen av dem hadde vært sterke nok til å gripe det.

Hun hadde knapt rukket å tenke tanken ferdig, før en skjelvende lyd brøt stillheten. Den lød lik den forsiktige mekringen fra et småkje – før den like snart kløyvde natten i et skjærende høyt skrik.

«En sterk og livskraftig vekje, dette!» Det var lettelse i hjelpekonas latter.

Noe sleipt og glatt ble lagt på brystet hennes, og Agnis slo armene om det.

«Hun er veldig lita, men stemmen er i det minste stor!» Igjen lo kona, høyt og støyende, og la et klede over dem begge. Hun gned hardt over den nyfødte, og skriket ble om mulig enda sterkere, før den brått tidde.

«Takk, Herren Gud, for at du så i nåde til denne lille!» utbrøt Susanna og brast i gråt. «La meg få henne!» Hun strakte ut armene for å ta henne fra Agnis.

Randine stivnet og stirret undrende på Susanna. «Madammen må da la barnet være hos mor si litt først,» sa hun nølende.

«Det er akkurat det hun skal. Elisabeth skal være hos moren sin, som er meg.» Susanna slapp ikke den lille med blikket. Det glitret i øynene hennes. Striper av tårer lå på kinnene.

«Elisabeth?» Agnis’ stemme var bare en hes hvisken, som Susanna trolig ikke oppfattet, for hun svarte ikke.

«Så … Madammen skal altså ha dette barnet?» Randine vek litt til side, uten helt å slippe til Susanna.

«Agnis og jeg er kommet til enighet om det for lenge siden.» Susannas stemme dirret av bevegelse. «Jeg kunne ha vært velsignet med to barn. En datter og en sønn. For jeg ville selvsagt ha tatt til meg begge. Men nå blir det bare denne lille piken som skal få vokse opp hos meg.»

«Agnis?»

Agnis nikket tamt. Hun så dem bare i sidesynet. Blikket var fortsatt rettet oppover. Fingrene sprikte om den fuktige, varme bylten som pustet og gryntet mot brystet hennes. Som virret ørlite med hodet, som om hun søkte etter noe. Vekten var ikke større enn en fugls, fikk hun for seg. Den tynget ikke det minste. Det var vanskelig å begripe at det var akkurat denne lille som hadde gjort kroppen hennes så tung.

Denne, og en liten til.

Til toppen