Som sendt fra himmelen (Heftet)

Serie: Forglem meg ei 7

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Forglem meg ei
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202574956
Kategori: Romanserier
Omtale Som sendt fra himmelen

Den nye grenserytteren følger Laura til Frederikshald. Der skal hun levere et viktig brev til politimesteren. Men byturen blir ikke som forventet. Oppdraget er alt annet enn enkelt, og følgesvennen svikter henne fullstendig. Uten penger og uten venner kan Laura bli et lett bytte for byens uhederlige sjeler …

Skylaget var i ferd med å legge seg over byen og gjorde alt enda mørkere. Lyset fra de tente gasslyktene var som små stjerner rundt henne. Det var vakkert, men også en ubehagelig påminnelse om at det begynte å bli sent. Snart ville det være kveld, så ville det bli natt. Og her sto hun, ensom og forlatt.

Til toppen

Andre utgaver

Som sendt fra himmelen
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Stine S. Samuelsen:

Utdrag

Ute foran smijernsporten måtte Laura tørke vekk et par tårer. Håpløsheten var i ferd med å ta overhånd. Hun tviholdt rundt gråpapirposen, som om den nå var det siste trygge og kjente i hele verden. Herr Wehner var det eneste bekjentskapet hun hadde her i Frederikshald. Snufsende så hun seg rundt. Et velkledd par kom gående mot henne, arm i arm. Da de kom til hotellet rett ved, åpnet mannen galant døren for damen, og de forsvant innenfor. Selv om Laura bare sto noen få alen bortenfor, virket avstanden så uendelig mye større. Det var sannelig forskjell på folk. Hadde hun hatt penger, kunne hun også ha gått inn av den samme døren, bestilt et værelse og kanskje spandert på seg en etterlengtet matbit. Bare tanken på mat fikk det til å rumle høyt i magen. Skylaget var i ferd med å legge seg over byen og gjorde alt enda mørkere. Lyset fra de tente gasslyktene var som små stjerner rundt henne. Det var vakkert, men også en ubehagelig påminnelse om at det begynte å bli sent. Snart ville det være kveld, så ville det bli natt. Og her sto hun, ensom og forlatt. Om hun bare hadde kjent noen flere her! Så slo det henne i det samme. Farmoren til Anders! Men hvor holdt hun til? Laura mintes sendingsgrøten den gamle kvinnen hadde fått rodd over fjorden etter Vesle-Anders’ fødsel. Hadde tausen sagt noe om hvor farmoren bodde? Skuffet måtte hun medgi at den unge piken ikke hadde sagt noe som helst om det. Kun at farmoren var blitt veldig gammel og skrøpelig. For alt Laura visste, var det ikke engang sikkert at den gamle fremdeles levde. En kvinne kom gående mot Laura. Hun tok mot til seg og gikk henne i møte. «Unnskyld, men kjenner De til en eldre enke ved navn Berg?» Kvinnen ristet på hodet. «Beklager.» Så hastet hun videre. Laura så slukøret etter henne. Kvinnen hadde sko på bena og var sikkert på vei hjem. Bare tanken på et varmt værelse med fyr i ovnen fikk Laura til å fryse enda mer. Tung til sinns fortsatte hun videre opp Storgaden og krysset over Borgergaden. Ved broen over til Wiels Plads stanset hun. Skulle hun våge seg over på den andre siden av Tistedalselven? En hestevogn kom skramlende over broen i det samme. Laura så lengselsfullt etter den da den hadde passert. Om hun bare hadde hatt mer penger, kunne hun stanset en vognmann og spurt om han kjente til farmoren og kunne skysse henne dit. Med et sukk så Laura opp på himmelen. Om ikke lenge ville det bli helt mørkt, og hun ble nødt til å finne et sted å være. Å vandre ensom ute hele natten ville være dumskap. Inni seg hørte Laura politimesteren fortelle om både slåssing og knivstikking. Hun prøvde å ikke dvele ved det, men det var vanskelig å ikke bli skjelven. Hun kikket forskremt rundt seg. Det var best å strene av gårde tilbake til torget. Å lete etter noen som kjente til Anders’ farmor, ville være som å lete etter en nål i en høystakk. Rundt torget var hun i det minste kjent. Hun ville ikke gå helt ned til havnen, men heller holde seg ved den store støtten midt på torget. Det kjentes tryggest. Hun hørte stemmer borte ved Langbrygga, og hendelsen med de avskyelige englenderne satt fremdeles i kroppen. Selv om de ikke var her, kunne det fort være noen andre utenlandske menn med ondt i sinne. Laura hvilte ryggen inntil den kalde granittstøtten mens hun søkende kikket rundt seg. Så vidt hun kunne skjønne, var hun helt alene på det store toget. Hun så opp mot Frederiksten festning. Den lå som en mørk skygge og buttet i kveldshimmelen. Hun trakk pusten langt inn og slapp den sakte ut, som for å berolige seg selv. Å bli stående her var nok ikke det klokeste. Hun måtte finne på noe annet. Laura gikk forbi tollboden og dreide inn i Blokkhusgaden. Mens hun passerte alle de lukkede slakterbodene, prøvde hun å ikke tenke på død og fordervelse. Hun visste hvor hun ville gå. Gikk hun opp i byen, ville hun støte på skjenkesteder. Det virket tryggere å gå til jernbanestasjonen. Dessuten var det den eneste plassen hun så for seg at hun kunne være innomhus. En kunde i landhandleriet hadde en gang lagt begeistret ut om den nye jernbanestasjonen. Han hadde moret seg over uenighetene mellom Statsjernbanen og den private Dalslandsbanen. Han hadde fortalt at det var derfor stasjonen var bygget i så ulike stiler. Dessuten hadde mannen nevnt at stasjonen i tillegg til toll og administrasjon inneholdt flere venteværelser. Både for reisende på førsteklasse og andreklasse. Til og med tredjeklasse hadde et eget sted. Men hadde ikke mannen sågar nevnt at det var et eget værelse for damer som ventet på damptogene? Laura satte opp farten ved tanken på å kunne søke tilflukt der. Muligens var det stengt, men hun hadde et lite håp om at værelset var åpent. Det var i det minste verdt å prøve. Den store murbygningen ruvet foran henne idet hun rundet hjørnet. Men det så like folketomt ut her som på torget. Bestemt gikk hun mot stasjonsdøren mens hun ba inni seg om at den skulle være åpen. Var hun riktig heldig, var det også en stasjonsbetjent der inne. Da ville hun kjenne seg trygg. Hun ville smile vennlig og sette seg stille ned på en benk. Om betjenten lurte på om ikke hun skulle løse billett, ville hun takke pent og si at hun først ville hvile seg. Kanskje kunne hun også si at hun ventet på noen? «Vær så snill, vær ulåst,» hvisket hun da hun la hånden prøvende på dørhåndtaket og trykket det ned. Skuffet kjente hun at døren ikke lot seg rikke. Laura prøvde å dytte på den samtidig, men den lot seg ikke rikke. Hun fikk en brå lyst til å dundre hardt på døren, men besinnet seg. Hun måtte simpelthen innse at jernbanestasjonen var stengt for kvelden. Med tungt hjerte tok hun noen steg tilbake og ble stående og se opp på bygningen. Nedslått ruslet hun langsmed stasjonens forside. Det var ikke annet å gjøre enn å gå tilbake til torget. Men idet hun nærmet seg hjørnet, stanset hun og skakket på hodet. Lyden av kjeklende mannsrøster nådde henne. Hun klarte ikke å skjelne ordene, men oppfattet såpass at det var svensk hun hørte. Stemmene lot til å komme fra andre siden av stasjonen, som vendte ut mot elven. Igjen erindret hun politimesterens ord om fulle, svenske bønder og knivstikking. Hjertet slo litt hardere. Hun måtte se å komme seg vekk. Hun løftet skjørtet, klar til å legge på sprang. Men hun rikket seg ikke av flekken. Ørene hadde fanget opp ord som ble ropt, og hun stivnet til. Noen var ille ute, og det ante henne hvem det var.

Til toppen

Bøker i serien