En lyd fikk Siri til å sette seg opp i sengen. Var det Ole som var ute og gikk igjen? Eller var det ...

Uten å tenke mer kom hun seg ut på gulvet og slengte sjalet om skuldrene. Raskt gikk hun bort til døren og åpnet den så vidt. Mannens rygg var bred og skikkelsen kortvokst, det var ikke vanskelig å se hvem som snek seg bortover. Det tykke, mønstrete teppet som strakte seg fra trappen og bort til enden av gangen, dempet skrittene hans. Grunnen til at hun hadde hørt ham, var at han hadde tråkket på den planken som knirket i gulvet, det forsto hun nå. Fruen hadde flere ganger klaget over at den måtte repareres, men det var ingen som hadde tatt seg bryet.

Den gamle mannen stanset ved Elviras soveromsdør, og Siri trakk seg raskt tilbake. Hun ble stående og holde pusten, og håpet inderlig at mannen ikke hadde oppdaget henne. Da hun hørte et lavt klikk fra en dør som ble lukket, pustet hun lettet ut og kikket nok en gang gjennom dørgløtten. Den gamle var forsvunnet nå, og hun visste hvor han var.

Med hamrende hjerte gikk hun med små, raske skritt mot Elviras dør. Hun voktet seg vel for det knirkende gulvbordet. Endelig fremme ble hun stående og være mot stillheten. Ikke en lyd kunne høres i huset. Ikke fra Elviras soverom heller.

Siri sanset hvordan frykten jog gjennom henne, og før hun riktig fikk tenkt seg om, var hun på vei bort til trappen. Hun sprang lettbeint nedover trinnene og inn på kjøkkenet. Der fant hun den skarpeste og spisseste kniven i skuffen. Med kniven i hånden skyndte hun seg ut i gangen og bort til trappen.

Endelig oppe, viste Gudleif seg for henne. Tiden er inne, sa han. Det er nå det skal skje.

Ingen vil straffe deg for det, blandet overlegens stemme seg inn.

De kunne ha sagt hva som helst uten at hun ville ha brydd seg om det. Det eneste som opptok henne, var å avbryte det som skjedde på Elviras soverom. At det var noe forferdelig, var hun sikker på.

Fremme ved døren ble hun stående en kort stund og hive etter pusten. I neste øyeblikk la hun venstre hånd på dørhåndtaket. I den høyre holdt hun kniven. Døren ga ikke fra seg en lyd idet den gled opp, og hun forsøkte å få en oversikt i halvmørket mens hun tviholdt rundt knivskaftet.

Siri kunne verken se Elvira eller bestefaren hennes. Hun smøg seg over gulvet og bort til sengen. Sengetøyet var uryddig, men ellers var rommet tomt. Det var ikke lenge siden hun hadde sett mannen gå inn på barnebarnets rom. Hvordan hadde de klart å komme seg ut så fort? Og uten at hun hadde merket det?

Siri gikk bort til verandadøren og åpnet den. Verandaen var liten og ble sjelden brukt, visste hun. En bratt trapp førte ned i hagen. Det var den eneste muligheten de hadde hatt til å komme seg vekk.

Nok en gang ble hun stående og lytte. Regnet som før hadde virket så beroligende, var en fiende nå. Hun klarte ikke å høre annet enn sine egne voldsomme hjerteslag og vanndråpenes tromming mot taket, trærne og bakken. Lyden fylte hele henne.

Forsiktig gikk hun mot trappen. Den var sleip av alt regnvannet. Var hun ikke forsiktig, kunne hun falle. Hun klamret seg til rekkverket idet hun tok seg ned og holdt pusten mens hun kikket seg omkring i hagen. Hvis de oppholdt seg der, var hun nødt til å oppdage dem.

Alt hun kunne få øye på, var trærne, gjerdet og benken, som fruen pleide å sitte på når hun broderte eller leste. Sakte gikk hun en runde på plenen, som Ole hadde slått dagen før.

Da Siri kom til inngangsdøren, snudde hun og gikk tilbake. Dette hadde ikke noe for seg. Elvira og bestefaren hennes måtte fremdeles være inne i huset. Hun var forsiktig i trappen, og da hun endelig var oppe, børstet hun av seg gresset som hadde festet seg til de fuktige føttene. Det var ikke lenge hun hadde vært ute, men nattserken var tung av væte. Hun vred opp nederkanten for at det ikke skulle dryppe på gulvet.

Akkurat da hun la hånden på dørhåndtaket, lød et lite knepp, og hun skjønte at døren ble låst. Full av frykt stirret hun inn gjennom vindusglasset. Synet som møtte henne, fikk en det til å isne i henne.

Til toppen