Som sunket i jorden (Heftet)

Serie: Soloppgang 72

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 72
ISBN/EAN: 9788202612825
Kategori: Romanserier
Omtale Som sunket i jorden

Lucas er som sunket i jorden. Hele familien leter etter ham, for lensmannsbetjenten er det ikke noe tak i. Kanskje han til og med er innblandet?
Maja kjeder seg litt hjemme på gården, men det endrer seg da nok en venn fra skoletiden dukker opp, muligens med lik i lasten ...

Andrine, Eilert og Marina sto borte ved festningsmuren og holdt øye med gården. De hadde så vidt sett betjentens ansikt i vinduet en gang, ellers var det stille der.

«Her finner man kjærlighet, makt/avmakt, mord og overgrep, og ikke minst hovedpersonens overnaturlige evner.» Kari Høyholm, bokelsker

Til toppen

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Maja gikk ned i stuen, som var like tom som den pleide å være. Stillheten, tenkte hun. Den går meg på nervene, men jeg kan ikke reise fra Solfrid. Jeg kan ikke besøke min søster. Jeg må bli her enten jeg vil eller ikke. Og far har nok med Felicia.
Maja så mot døren da Amalie kom inn. Tausa var blitt merkbart eldre. Det var vondt å se hvordan årene hadde tæret på henne. 
«En godt voksen mann står utenfor og spør om han kan prate med fruen,» sa Amalie.
«Å, hvem er det?» Maja forsto ingenting. 
«Han sa han heter Arnstein Lauvåsen. Frua kjenner ham, ettersom jeg forsto. Han mente at dere hadde stått til konfirmasjon sammen. Ja, ikke sammen, men samtidig. Jeg vet ikke hva han ønsket. Det sa han ikke.»
Maja tenkte så det knaket. Navnet lød ikke kjent. 
«Vel, jeg må vel snakke med ham og finne ut hva han ønsker.» 
Amalie gikk, og Maja kom seg opp fra sofaen. Hun rettet litt på håret og hastet ut i hallen. Deretter åpnet hun døren.
Mannen som sto utenfor, var godt voksen, noe han også måtte være i og med at de hadde stått til konfirmasjon det samme året. Håret var rødbrunt og gredd bakover. Øynene brune og ansiktet bredt. Han var høy og kraftig og kjekk å se på. Men det var ikke noe kjent ved ham. Likevel smilte hun.
«God dag. De heter Arnstein Lauvåsen, forstår jeg. De kjenner meg, sier De? Jeg kan dessverre ikke huske …»
«Det forstår jeg godt. Jeg var på disse kanter, og av et eldre ektepar i bygda fikk jeg høre at De bodde her. Tenk at det har gått så mange år. Jeg husker Dem som en ganske så vill pike som ofte kunne være litt spiss i målet.» Han smilte. 
Det var et godt smil, registrerte hun. «Jeg beklager, men jeg kan virkelig ikke huske Dem. Ikke navnet heller. Så vi sto til konfirmasjon det samme året? Hvor bodde De da?»
«De kjenner vel til Lauvåsen? Eller har De glemt den også?»
«Jeg husker navnet på gården, men ikke hvor den ligger.»
«Et par kilometer innover i skogen. Det er nok ikke mye igjen av den, men nå ønsket jeg å gå i mine barndoms spor og ta den i øyesyn. Gården ble stående tom da far døde. Vi flyttet i hui og hast. Mor ville ikke bo der et sekund lenger. Det er også en av grunnene til at jeg kom tilbake. En frue. Ja, hva het hun igjen da …?» Han la en finger på haken mens han rynket pannen. «Nei, nå har jeg sannelig glemt navnet, men hun sa at De kunne se. Ja, at De var klarsynt.»
Maja ble rent fælen. Hvem hadde fortalt en vilt fremmed mann om evnene hennes? Kunne det være sladrekjerringa Petra? 
«Hun het nok Petra,» sa hun like etterpå. «Men hun er en sladderkjerring av verste sort, så De har nok dessverre hørt på tøv.» Aldri i verden om hun fortalte ham at hun hadde slike evner. Det var noe hun ikke ønsket å fortelle til hvem som helst.
«Ja, det var kanskje det hun het. Men mitt ærend er … De forstår … det skjedde noe på gården da min far døde. Jeg vet ikke akkurat hva, og mor fortalte meg aldri årsaken til at vi flyttet ut i all hast. Han … Ja, far lå fortsatt død i sengen da mor tok oss med.»
Maja ble kald innvendig. Dette var ingen hyggelig historie, og ikke noe hun ønsket å få vite mer om. Samtidig var det rart at hun ikke husket verken ham eller historien om familien. 
«Så grusomt å høre,» sa hun bare. Hun ønsket at han ville gå sin vei. Hun likte ikke utviklingen samtalen hadde tatt.

Til toppen

Bøker i serien