Dommedag over seg selv
Nobelprisvinner J. M. Coetzee gransker seg selv på nådeløst, overraskende
vis. Utgangspunktet for boka Sommer er at forfatteren John Coetzee er
død i Australia. Hvem var han? En biograf oppsøker fem personer som kjente John
på 70-tallet. Originalt grep og betagende skrivekunst!
Presentert av Aase Gjerdrum
Den første av Coetzees tre selvbiografiske bøker, Barndom, kom på
norsk i 2002, året etter kom Ungdom, og nå møter vi hovedpersonen som
voksen mann i Sommer. Ingen av dem er fortalt i jeg-form. I den første
boken er fortelleren ganske enkelt «han», senere pipler det frem at han heter
«John», i den siste lar forfatteren det stå til og kaller hovedpersonen John
Coetzee. En mann som bosatte seg i Australia, og døde der. Han hadde studert og
undervist i flere land, hatt en viss suksess som skjønnlitterær forfatter, til
og med mottatt en Nobelpris.
Det er altså ikke John Coetzee selv som
forteller (han hevdes jo å være død!), derimot fem personer som kjente mannen i
løpet av noen år på 1970-tallet. De fem intervjues av en herr Vincent, som selv
aldri traff Coetzee, men har en ambisjon om å skrive en biografi om ham.
Fem personer søker en forfatter
Først oppsøker han Julia,
som ble kjent med Coetzee mens han delte hus, et temmelig usselt hus, med faren
sin. De to innledet et nokså haltende forhold. Coetzee var innesluttet og mutt,
forteller hun, og han manglet den lidenskapen Julia kunne ønsket seg. Og det var
heller ikke noe pluss at han insisterte på å spille Schubert under elskoven. Men
han var snill mot faren sin.
Margot er Johns kusine. Hun kan fortelle om
en fetter det var vanskelig å komme inn på, han virket tafatt, upraktisk, litt
umandig, på en måte. Var han moffie, homse? Hun er også den av de intervjuede
som best kan gi innblikk i hans boer-bakgrunn, familiens konflikter og
følelsesmessige relasjoner. Og at han var snill mot faren? – nå ja, det kan bare
påstås med sterke forbehold. Hun har i det hele tatt ikke særlig høye tanker om
ham. Og blant hans mange særheter fremhever hun at han ville være kunstner – en
ambisjon som avgjort ikke var verdsatt i familien.
Brasilianske Adriana
mangler i alle fall ikke temperament – og hennes vurdering av Coetzee knyttes
spesielt til hans tunglabbete forsøk på å danse tango. De var elskere, men
heller ikke Adriana fant noen gjenklang for sin lyst eller lystighet hos ham. Og
så var det den evinnelige Schubert!
Manglende kjærlighetsevne
Vincents øvrige informanter
understøtter og utfyller de andres beretninger. Men heller ikke de gir ham det
bredspektrede inntrykket han hadde ønsket som grunnlag for biografien. Flere
fasetter mangler i helheten, men et omriss trer likevel frem – av en tilknappet
mann som er livredd for å fremheve seg selv, en som gir lite av seg selv, som
kanskje i bunn og grunn mangler kjærlighetsevne. Pliktfølelsen overfor faren bør
ikke forveksles med kjærlighet; kanskje var det bare interessen for rugby som
bandt dem sammen?
Mens bildet av bokens tilbaketrukkede hovedperson så å
si lirkes frem, skimtes også Sør-Afrika under apartheidregimet, i all dets
gjennomgripende, rå rasisme. Bokens Coetzee avskyr systemet, men foretar seg
ikke noe for å motarbeide det. Dermed kan kanskje selvforakt føyes til listen
over karakterens dårlige egenskaper.
Outsider
Er så denne tilslørte selvbiografien bare en
eneste lang øvelse i selvpisking? Kan det finnes noe slikt som en uautorisert
selvbiografi? I alle fall er den levert med ubarmhjertig, etsende ironi, og
likevel ikke uten humor og underfundige smil. Men er dette en historie om den
voksne, verdensberømte, nobelprisvinnende John Maxwell Coetzee – eller er den en
fiktiv historie, en roman? Vincent er en fiksjon, hans fem informanter finnes
ikke i virkeligheten. Og Coetzee (den egentlige, som lever i Adelaide i
Australia!) har forsiktig nok gitt boken undertittelen «Scener fra et
provinsielt liv». Så kan jo leseren tenke sitt – både om genre og
hovedperson.
Men fasettene mangler ikke, likevel, spekteret er ikke så smalt som Vincent
frykter. Og kanskje summen av leserens opplevelse og innsikt er at selve verket
– den store mesterens verk – er langt viktigere enn forfatterens liv. Noe
kildeskrift om forfatteren John Maxwell Coetzee liv og levnet er dette så visst
ikke, ei heller har han skrevet sin egen nekrolog. Forfatteren som maner frem
hovedpersonen er kanskje like upålitelig som enhver annen selvbiografisk dikter.
Når boken fascinerer og griper meg skyldes det både Coetzees skrivekunst og hans
originale grep. Jeg blir rett og slett inderlig betatt av denne skikkelsen,
outsideren som ingen later til å like, og som jeg, enhver leser, kjenner som en
av verdens største forfattere i dag.