Elise og Hilda fikk ikke anledning til å være alene sammen før langt ut på ettermiddagen. Da foreslo Elise at de skulle ta seg en tur i hagen. Hun regnet med at ingen av de andre hadde lyst til det, og det fikk hun rett i.

Først gikk de tause. Elise undret seg over Hildas kjølige gjensyn med sitt barnebarn, Lille-Sylvia. Var det bare fordi de hadde så lite med hverandre å gjøre? Ble man ikke like glad i et barnebarn som man sjelden så? Hun ristet uforstående på hodet.

«Nå må du fortelle meg hva som har hendt, Hilda. Har du rømt fra Ole Peder, mener du?»

De stanset og ble stående midt på stien.

Hilda nikket. «Ja, jeg ble så forbannet at jeg dro min vei. Nå har han vel funnet beskjeden jeg la igjen, men jeg angrer på at jeg skrev den. Han hadde hatt godt av å lete etter meg en stund.»

«Du er helt sprø! Tenk å reise helt til Eidsvoll fordi du var sinna på ham!»

«Har du ikke merket hvor rar han er blitt? Han brydde seg ikke om hvor Adele havnet, og selv var jeg syk. Nå rister han likegyldig på hodet når jeg begynner å snakke om henne. Selv etter alt det grusomme hun var igjennom, virker det ikke som om han ser at han også har skyld i elendigheten. Han burde ha undersøkt hva slags sted hun kom til.»

Elise nikket. «Det er jeg enig med deg i.»

«Og hvorfor besøker han aldri Lille-Sylvia? Hun er barnebarnet hans.»

Elise skulle til å si at Lille-Sylvia var Hildas barnebarn også, men tok seg i det. Isteden sa hun: «Menn er annerledes enn kvinner, mange bryr seg ikke om barna sine før de er store nok til at man kan diskutere med dem.»

«Johan er ikke slik. Ikke Hugo, Evert eller Peder heller. Dessuten var ikke Ole Peder slik før. Før han stakk av, mener jeg. Nå er han bare opptatt av fotball. Han går på alle de kampene han kan og snakker ikke om annet.»

«Har du forsøkt å snakke alvorlig med ham om det? Si at Adele og Lille-Sylvia trenger ham?»

«Han bare blåser det bort. Unger er ikke hans ansvar eller interessefelt, sier han. Og når jeg minner ham om at Adele er voksen og mor til et barn, begynner han å snakke om noe annet. Hele tragedien skyldes at Adele ble gravid så ung. Det kan jeg ikke tilgi henne. Se hva det har ført til av ulykke for hele vår familie? Jeg ble syk, selv ble hun mishandlet, og Lille-Sylvia har antakelig fått mén for resten av livet etter oppholdet på den husmannsplassen! Nå har Adele fått sin straff, og det fortjente hun, men hvorfor skulle vi andre også straffes?»

Elise visste ikke hva hun skulle svare.

«Jeg skrev ikke hvor jeg var,» la Hilda til med lav, hemmelighetsfull stemme. «Jeg skrev bare at jeg hadde reist min vei.»

Elise så rystet på henne. «Men Hilda, du kan ikke gjøre slikt mot ham! Du gir Ole Peder hele skylden for Adeles umoral, er det riktig, da?»

«Han burde ha oppdratt henne bedre.»

«Nå synes jeg at du er urettferdig. Jeg tror ikke at noen av dere har skylden. Det må være Adele som er født med større appetitt på livet enn jenter flest. Hun burde hatt karakterstyrke til å stå imot, men hva med oss selv? Er vi ufeilbarlige?»

«Ja, det later i hvert fall til at du er det. Se på den prektige familien din! Det er ikke noe galt med noen av dem. Ragnhild var hvit brud, sikkert i ordets rette betydning, og Hugo lever trofast med sin Ingjerd, som han har gjort i alle år. Og Evert med sin Torun. Og ...»

«Jeg tror du har glemt en hel del,» avbrøt Elise henne lavt.

Hilda sa ikke noe, hun var blitt opptatt av se seg omkring. «Denne hagen minner meg litt om den vi hadde i Asker,» sa hun som om hun hadde glemt hva de snakket sammen om.

«Hilda, du kan ikke la Ole Peder gå der i usikkerhet, uten å vite hvor du er. Alle ektepar krangler av og til, men du kan ikke straffe ham på den måten. Jeg foreslår at jeg spør Hugo Hagbart om å få låne telefonen, og så ringer jeg til pensjonatet i Son og gir beskjed.»

Hilda så fornærmet ut. «Så gjør det, da! Men du skjønner ingenting.»

Til toppen