I det siste hadde Live merket at Eirill trakk seg bort fra alle, og de så ikke så mye til henne, bortsett fra når hun lærte dem å lese og skrive i prestegården.

Selv om Eirill ikke sa det, visste Live at hun lengtet tilbake til skogen sin. Hun kunne se det i det lengselsfulle blikket hennes når hun en sjelden gang satte seg på benken ved langhusdøren sammen med de andre kvinnene som satt der og varmet seg i vårsolen. Øynene hennes søkte stadig opp mot trærne som sto og lokket med grønnkledde greiner, og Live visste at søsteren savnet å klatre i dem.

Men hun rakk ikke å tenke stort mer over det, før et kraftig spark like under ribbeina fikk henne til å gispe.

Eirill så opp. – Sparker han igjen?

– Ja, jeg tror jeg skal få litt å gjøre når han kommer ut, sa hun. – Han er ikke akkurat en rolig unge, slik som de to andre var. Hun stablet seg på beina og støttet seg mot den nærmeste båsen. – Han blir helt vill dersom jeg sitter i ro.

– Kommer han ikke snart? Eirill hørtes utålmodig ut. – Jeg gleder meg slik til å hilse på ham. Tenk, han blir den første guttungen i familien vår her på Stuphedla.

– Jeg tror ikke han vil ut før midt på sommeren en gang, svarte Live og strakte på ryggen. – Men jeg skal være glad når jeg slipper å bære ham lenger. Han er tung.

– Tenk om vi hadde båret barna på ryggen i stedet for i magen, utbrøt Eirill. – Det måtte ha blitt mye lettere.

– Jeg våger ikke å tenke på hvordan det skulle ha gått til når barnet ville ut, lo Live. – Men kom nå. Bli med meg inn og stell i stand dugurd sammen med meg.

Eirill ristet på hodet. – Jeg vil sitte her litt til, sa hun og så ned på geitekillingen i fanget. – I alle fall til Galla våkner igjen.

Live nikket og gikk ut igjen. Hun stanset midt på tunet og snudde seg da hun så at Eldar var på vei opp til tresmia. Han hadde vært nede ved slipesteinen og slipt øksa si.

– Eldar!

Hun gikk så fort hun kunne etter ham. Tresmeden med det halvlange, brune håret snudde seg.

– Hva er det, Live?

– Jeg må få be deg om noe. Hun hev litt etter pusten da hun tok ham igjen, for det var tungt å småløpe med den store magen.

– Hva da?

Live la en hånd på hans. – Kunne du ha laget en ny bue til Eirill? Jeg tror hun ville hatt godt av å ha noe å ta seg til, om ikke til jakt, så kanskje bare for å øve seg på å skyte igjen.

– Det skal la seg gjøre. Eldar gned seg i det pistrete skjegget sitt. – Hva slags bue skulle det være?

– Jeg mener hun fortalte meg en gang at den hun hadde, var laget av barlind, sa Live ettertenksomt. – Men jeg kan ingenting om buer og hva slags buer som finnes.

– Jeg minnes hvilken bue hun hadde, nikket Eldar. – Jeg skal prøve å lage en som er så lik som mulig.

Live smilte. – Takk, Eldar, sa hun og bega seg ned igjen mot langhuset.

Selv om det ikke ga henne skogen tilbake, trodde hun det kunne tenne en liten gnist i Eirill om hun fikk seg en ny bue. Hånden hun hadde skadet og som hadde gitt henne slike smerter hele vinteren, var god igjen nå, men det var mulig at hun måtte trene litt på å skyte etter å ha gått så lenge uten å fyre av en eneste pil.

Og kanskje det ville få henne på andre tanker enn dem hun nå gikk og kvernet på.

Til toppen