Lyden av Marias gråt hadde stilnet. Det samme hadde Julies hikstende tåreflom. Sakte, som en zombie, kom hun seg bort til sengen og ble liggende i fosterstilling oppå teppet mens hun kjempet en indre kamp med seg selv for ikke å gi etter for en ny bølge av motløs fortvilelse.
Det ble sinnet som hjalp henne. Et glødende raseri som kanskje hadde ligget og ulmet helt siden den første gangen hun satte sine bein i svigermorens hjem. Hun hadde prøvd å tilpasse seg. For Tonios skyld hadde hun føyd seg etter Penelope Dimitriades’ diktatoriske regime innenfor det vakre og luksuriøse hjemmet. Hun hadde sett hvordan alle, fra sjåfør og butler Georgios, til den forsiktige og litt nervøse tjenestepiken, husholdersken og kokka, hadde danset etter hennes pipe og hoppet når hun sa hopp. Bare Melina våget å sette seg opp mot henne om hun var uenig, men det var ikke ofte det skjedde. Melina lignet på sin mor. Hun var like kald og herskesyk. Og Isobel, hun snudde kappen etter Melinas vind og var enig med henne.
Hadde enda Tonio våget å si moren imot og sette henne på plass, men heller ikke han hadde ryggrad nok til å stå opp mot henne. Kanskje var han heller ikke uenig i hennes avgjørelser og regler – som alle måtte følge. Kanskje mente han virkelig at hun var en klok kvinne som man burde lytte til.
Julie lå lenge og bare stirret inn i veggen med øyne som brant av all gråtingen. Ansiktet føltes stivt av salte tårer.
Faen ta dem! tenkte hun og stønnet høyt. De skal ikke få vinne over meg! Vil de ha krig, så skal de få det. Jeg kommer aldri til å gi meg på at det er jeg som er Marias mor. Det er jeg som skal gi henne stell og omsorg. Og selv om jeg kanskje ikke får til å amme henne ... Det finnes vel tåteflasker i Hellas også.
Vi må komme oss bort herfra, var hennes neste tanke. Tonio ... det var han som hadde stengt henne inne. Men han kunne ikke holde henne innstengt for alltid. Før eller senere måtte han låse opp for henne. Kanskje hadde han ikke sett noen annen løsning, malte tankene videre. Hun hadde jo vært temmelig ustyrlig. Nærmest hysterisk. Kanskje hadde Isobel vært nødt til å ta fra henne Maria, for Marias skyld. Og Tonio hadde måttet holde henne unna barnet deres fordi han var usikker på hva hun kunne gjøre. Det måtte være slik alt hang sammen.

Til toppen