Det hadde kommet telegram. Fra England. En av pikene tok det imot og leverte det til Ingrid. Ingrid hadde ventet på dette. Selv om det kunne være fra Karen Sofie, var det noe som fortalte henne at det måtte være fra Embrek. I avisen hadde det stått at de overlevende fra forliset var brakt i land i Irland, og flere hadde senere blitt fraktet til England. Embrek hadde sikkert sendt et telegram før de steg om bord i skipet som skulle ta dem videre til Norge.

Tankene løp gjennom Ingrids hode. Fortsatt sov hun dårlig og var urolig, selv om hun gjorde det hun kunne for å holde motet oppe.

– Du får lese det høyt, mor, sa Bjørn Anders. Stemmen var høy og håpefull. Tilde hadde også kommet til. Jørgine var allerede i stuen. Hun hadde sittet og lest i en bok, som hun nå hadde lagt fra seg på stuebordet. Edvard var en tur i Lillestrøm. De kunne vente på ham, men Ingrid orket ikke å utsette dette. Hun skalv på hendene da hun grep telegrammet og åpnet det. Øynene gled ned mot bokstavene. Det var ikke så meget som sto der.

Hun leste, og følte hvordan alle krefter brått ble som sugd ut av henne. Telegrammet gled ned på gulvet. Hun måtte støtte seg med hånden mot stuebordet.

– Mor, hva sto det? Bjørn Anders lød engstelig.

Tilde hadde bøyd seg og plukket opp telegrammet. – Herregud, var alt hun fikk frem.

– Er det noe med Karen Sofie? spurte Jørgine.
– Embrek ... Ingrid greide ikke å få ordene frem. Det eneste hun kjente var en sorg så overveldende at hun ikke visste hvordan hun skulle holde det ut.

– Nei! Jørgine reiste seg, så kom hun med et lite hikst.

– Gud i himmelen, sa Louise med brutt stemme.

– Flora lever, skyndte Tilde seg å si. – Men Embrek omkom i forliset. Det er Karen Sofie som har sendt telegrammet. Flora er på vei til Greenlight Hall.

– Flora! Takk Gud, hikstet Jørgine, men tårene rant likevel for mannen som en gang hadde stått henne så nær.

Ingrid hadde sunket ned på knærne. Hun kjente armene til Bjørn Anders. De strøk henne over skulderen. Hun greide ikke si noe, klarte ikke reise seg heller, hadde ingen krefter. Alt hadde blitt revet ut av henne med det samme hun leste den forferdelige beskjeden. Alt håpet hun hadde hatt, tankene om at hun ville ha merket det om Embrek var død. Det var tankene til en som var naiv, en som ikke ville se realiteten i øynene. Den fine, gode sønnen hennes var død, og hun skulle aldri få se ham mer.

Til toppen