Ragnhild satt som forstenet i det mørke klasserommet. Kun en strime av måneskinn og et hint av lys fra utelampen hjalp henne med å se fortvilelsen i Sverres ansikt. Da han hadde dukket opp sent på kvelden og i villfarelse begynt å snakke om morens løgner, hadde hun trodd at fru Wendel endelig hadde innrømmet overfor sin sønn at hun var syk.

Ryktene hadde gått om at fru Wendel var blitt sett på apoteket og på legekontoret flere ganger, og selv om hun overfor Ragnhild hardnakket hadde benektet at det feilte henne noe, var det åpenbart at hun skjulte et eller annet. Det Sverre fortalte, var imidlertid det siste hun kunne ha forestilt seg. Det var ikke sin egen, men ektemannens sykdom hun hadde dekket over. Og det helt frem til det siste.

«Hva er det du sier? Død?»

«Ja. Han døde tidligere i kveld.»

«Kjære gud,» sa Ragnhild og la en hånd for brystet. «Jeg forstår det simpelthen ikke. Vil du … klarer du å fortelle meg hva som egentlig har skjedd?»

Sverre gned seg over pannen. «Jeg sto midt i arbeidet, og skjønte ingenting da en sykebil plutselig kom i voldsom fart oppover mot tunet. Først trodde jeg de måtte ha kjørt feil, men da de svingte mot kårboligen og stanset der, slapp jeg alt jeg hadde i hendene og løp bort dit. Jeg tenkte at det måtte være mor som hadde falt eller brent seg på noe på kjøkkenet. Men så viste det seg at sykebilen var til far, og mor ble tvunget til å fortelle meg sannheten.»

«At din far hadde fått kreft?» sa Ragnhild med skjelvende stemme.

«Nettopp. Hun fortalte at det ble oppdaget så sent som i sommer. Han er jo ikke den som renner ned dørene på legekontoret, så sykdommen hadde rukket å få utvikle seg en god stund. De skjønte visst med det samme det ble oppdaget at dette ikke var noe han kom til å overleve.»

«Og du har ikke hatt den minste anelse om at det feilte ham noe?»

Sverre dro hånden gjennom håret. «Klandrer du meg for det?»

«Aldeles ikke!» skyndte hun seg å si.

«Du vet jo hvor travelt det er på gården på denne tiden av året. Jeg har riktignok undret meg litt over at far ikke tok like stor del i arbeidet som vanlig, men mor har sagt at han hadde annet å ta seg av, og at han dessuten var litt haltende i helsen. Småforkjølet, har hun kalt det.»

Stemmen hans mørknet da han nevnte sin mor. Han knyttet nevene og unnvek blikket hennes. Øynene ble smale og sinte.

«Hva skjedde da sykebilen kom?»

Sverre trakk pusten, som for å samle krefter. «Vel, da hadde ikke mor annet valg enn å fortelle sannheten. Hun forsøkte seg først på atter en løgn ved å si at det bare var et illebefinnende og ingenting å uroe seg for. Jeg skjønte jo at det var noe mer alvorlig, for doktoren var også med i bilen. Det var faktisk legen som måtte si til mor at det kanskje var på tide å si sannheten. Da hadde hun selvsagt ikke annet valg enn å fortelle meg at far hadde fått konstatert kreft i bukspyttkjertelen og at utsiktene var svært dårlige. Jeg trodde mildt sagt jeg skulle få sjokk. Jeg gikk fra å være urolig til å bli fullstendig lammet.»

Ragnhild holdt et hardt grep om hendene hans, strøk fingrene sine over håndbaken hans.

«Mor og jeg kastet oss naturligvis inn i bilen og fulgte etter sykebilen til Tønsberg. Far ble innlagt på sykehuset, men han kom aldri til bevissthet. Han døde ved ni-tiden i kveld.»

«Å, Sverre. Jeg er så lei meg,» sa Ragnhild. Tårene trillet nedover kinnene hennes.

«Det var først da vi kom tilbake til Tangholmen at det virkelig sank inn for meg hva mor hadde gjort. Jeg fikk ikke engang tatt farvel med ham! Tanken på det utilgivelige sviket hennes ble til slutt så overveldende at jeg var nær ved å gå løs på huset. Jeg måtte komme meg ut, vekk fra gården, vekk fra henne. Jeg visste ikke hvor jeg ellers skulle gå enn hit.»

«Jeg er glad du kom,» sa Ragnhild, og mente det av hele sitt hjerte. Den dumme tretten mellom dem var glemt. Når ting som dette hendte, ble alt annet ubetydelig. «Hvordan tar din mor dette?»

«Min mor?» Sverre lo tørt. «Henne trenger du ikke bekymre deg for. Det var ikke henne dette kom som et sjokk for. Hun har hatt tid til å forberede seg.»

«Hvor lenge hadde hun visst om det? Siden i sommer, sa du?»

«Far begynte å føle seg dårlig utpå sommeren, etter å ha hanglet litt et par uker. Hun var med ham til legekontoret da han fikk svar på alle prøvene som fortalte at han hadde kreft og kom til å dø, og det ganske raskt også.»

«Hvilken forferdelig beskjed det må ha vært!»

Til toppen