Forfatter: | Jane Mysen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2018 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Flammedans |
Serienummer: | 85 |
ISBN/EAN: | 9788202573249 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Jane Mysen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2018 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Flammedans |
Serienummer: | 85 |
ISBN/EAN: | 9788202573249 |
Kategori: | Romanserier |
Anna liker ikke å forlate Helena på Finnskogen, men hun lover å passe på Signe og Vebjørn til sankedatteren kan komme etter. På veien får Kallefølget et ublidt møte med lensmannen. Han sier det ikke rett ut, men det er ungene han er interessert i. Anna blir livredd. Vil Helenas syner nok en gang gå i oppfyllelse?
Når Kallefølget omsider kommer til Gran, er gjensynsgleden mellom Anna og Frederik stor, men hun skjønner at ikke alt er som det skal være.
"Hva er det? Jeg har merket at du har gått og verket helt siden vi kom."
Frederik nikket. "Jeg hadde håpet at jeg ikke var den som måtte fortelle deg dette, men nå det er ingen vei utenom."
Hun stirret avventende på ham. "Jeg er klar," nesten hvisket hun.
Frederik snudde seg mot tunet, som om han ikke ønsket å se henne inn i øynene.
"Anna, er det deg?" Frederik var overrasket. Det så ut som om han ikke riktig kunne tro det han så.
"Visst er det meg," sa hun og ga ham et strålende smil. "Resten av Kallefølget er her også."
Først nå så det ut som om han forsto, og han la armene om henne og løftet henne akkurat som før når de hadde vært lenge borte fra hverandre. Et lite øyeblikk følte hun seg hensatt til barndommen. Til de mange gangene han hadde gjort det samme. Storebroren hennes, som hun var så glad i.
Han svingte henne rundt og lo. "Herre Devel, så godt det er å se deg," sa han og holdt henne enda hardere.
Anna lo med. Hun hadde ikke følt slik lykke på lenge.
Frederik satte henne varsomt fra seg. Som om han var redd for at hun skulle ta overhaling og falle. "Ungene har lagt seg, men Hedda sitter i stuen. Camilla er syk igjen."
"Camilla?" hun så spørrende på ham.
"Det er en lang historie som det passer best å fortelle når vi alle er samlet," sa han og kastet et blikk mot låven, hvor Kallefølget holdt på med å spenne fra hestene.
"Jeg skal vise dem hvor de kan sette økene," fortsatte Frederik og blunket. "Gå inn og overrask Hedda, du."
På langbordet sto rykende kaffekopper, et fat med brødskiver, leverpostei, syltetøy og geitost. De mange ansiktene var oppglødde, og Annas blikk gikk fra den ene til den andre mens hun kjente hvordan roen fylte henne.
Signe og Vebjørn hadde lagt seg på Martins rom. De hadde sluknet med det samme de la hodet på puten. Camilla satt på Heddas fang og sov. Hun var rød og varm, full av feber. Barnet var vakkert med sitt lyse, krøllete hår. Ansiktet var rundt og øynene blå, så Anna da jenta en kort stund var våken.
Frederik hadde ikke sagt stort etter det begeistrede gjensynet, og iblant hadde hun merket blikket hans. En mistanke om at noe var galt, hadde våknet i henne, men hun skjøv uroen bort. Han hadde vært så glad da han oppdaget henne utenfor. Det hadde ikke vært noe som tydet på at noe var galt. Han var nok bare overveldet, trøstet hun seg med og håpet at hun hadde rett.
Anna reiste seg. "Jeg går ut for å trekke frisk luft før jeg går til sengs," sa hun og gikk til døren.
"Jeg blir med deg," sa Frederik og sendte Hedda et raskt blikk.
Nok en gang fikk Anna følelsen av at noe var galt, og den indre stemmen sa at hun snart ville få vite hva det gjaldt.
Broren var alvorlig og begynte ikke å snakke med en gang, men tente snadden.
Årvåkent fulgte Anna ham med øynene. "Hva er det du ruger på, Frederik? Jeg kan merke at det er noe. Det er vel ikke noe galt med flere av ungene deres?"
Broren ristet på hodet. "Nei, det er ikke noe galt med våre unger, men noe galt er det likevel," la han stillferdig til.
"Hva er det? Kom med det! Jeg har merket at du har gått og verket helt siden vi kom."
Frederik nikket. "Jeg hadde håpet at jeg skulle slippe å fortelle deg dette, men nå er det ingen vei utenom. Du har ikke nevnt noe, så jeg skjønner at du ikke har fått kjennskap til det som er skjedd på Tønset, mens dere har vært borte."