Motstridende tanker og følelser for gjennom Silja da hun ble ført inn i dagligstuen. Den lette berøringen av de varme fingertuppene til Axel Løvenstad brant mot ryggen, tvers gjennom det tynne stoffet i den vinrøde kjolen. Nå angret hun på kjolevalget. Hun burde ha holdt seg til den svarte sørgekjolen. Men nå var det for sent.

Hun hadde forsøkt å protestere da herr Løvenstad fortalte at Henrikke og Niels måtte melde avbud og ikke kunne komme til middag likevel. Hun ønsket ikke å være den eneste gjesten, hvis han da ikke hadde bedt Bertine?

Hun fattet et ørlite håp, men det sank umiddelbart da de steg inn i dagligstuen og det ikke fantes tegn til andre. Herr Løvenstad ville by på et glass champagne før middag, og det var bare satt frem to glass. Som for ikke å drukne alt håp, måtte hun likevel spørre:

«Har De ikke invitert fru Juel Fredriksen?» spurte hun og følte seg usikker idet hun nølende satte seg ytterst på en stol.

«Vær så snill, kall meg Axel. Vi har vel kjent hverandre lenge nok nå til at vi kan være dus? Vi har tross alt felles interesser i samme bedrift.»

Hun var slett ikke klar for å være dus med herr Løvenstad, men så husket hun hva Henrikke og hun hadde planlagt. Hun skulle opptre som lokkedue for å komme nærmere innpå mannen. Alt for å få ham avslørt, og det ville være lettere om de var dus. Nå måtte hun spille en rolle, men hvordan skulle hun klare det når hjertet ikke var med? Det strittet imot i hele henne. Samtidig hadde nærværet hans en merkelig innvirkning på henne, som hun verken kunne forklare eller tolke. Helt fra første stund hadde Axel Løvenstad vært en gåte for henne og uhyre vanskelig å plassere. Han var blitt ansatt av baronen, og i utgangspunktet skulle det ha vært nok til at han var en person Silja ville mislike. Men Axel hadde ikke vært annet enn vennlig mot henne.

Hun presset frem et smil. «Jo, kanskje De ... jeg mener du … har rett. Vi har kjent hverandre lenge nok til å være dus. Og vi har, som du sier, felles interesser.»

Han åpnet en flaske champagne med vante bevegelser og så overraskende glad ut. «Jeg syntes ikke det passet seg å invitere Bertine, i og med at hun har fått en beiler.»

Hun var glad for at hun ikke hadde rukket å ta den første slurken av champagnen, for da hadde hun svelget galt. Nå var det hun som ble overrasket og glante på ham.

«Har Bertine en beiler? Men … jeg trodde …»

Axel skjenket i to høye krystallglass og rakte det ene til henne mens han smilte hemmelighetsfullt. «Du trodde det var jeg som hadde inntatt den rollen?»

Hun skalv lett på hånden da hun tok imot glasset, og visste at varmen i kinnene syntes godt. Han hadde truffet blink, og hun visste det ville være så godt som umulig å ro seg unna.

«Du har jo gjestet herregården mye i det siste og … og Bertine setter stor pris på ditt selskap.» Men dette har du da ikke fortalt noe om, Bertine … eller er det Axel som lyver?

«For all del. Bertine er en søt og sprudlende kvinne. Jeg forstår hvorfor herr Juel Fredriksen falt for henne. Men jeg fikk i oppgave å hjelpe henne, gi noen råd angående noen forretninger. Mine hensikter har aldri vært noen andre enn akkurat det.» Han satte seg i en stol og løftet glasset mot henne som en skål.

Lyver du nå eller snakker du sant? Hun studerte ansiktet hans. Forsøkte å lese noe mer ut av blikket, men han var som et skrin uten lås og nøkkel, som man ikke visste hvordan man skulle åpne. Det gjorde henne ikke mindre nysgjerrig på denne mannen, samtidig forsøkte hun å minne seg selv om at hun måtte huske å spille sin rolle.

«Ikke å få kjøpe andelen hennes i sliperiet heller?» datt det ut av henne.

Han begynte å le. «Vel, det er ingen tvil om at du begynner å kjenne meg godt. Jeg skal ikke lyve for deg, Silja, og si at det ikke har vært min hensikt med mitt vennskap med Bertine. Men jeg går ikke så langt som til å fri til henne og få henne som hustru for å få viljen min.»

Hun hadde akkurat tatt en slurk av champagnen, boblene kilte i munnen og hun holdt på å svelge galt. Nå er jeg på tynn is. Nå faller jeg gjennom.

Men Løvenstad smilte bredt. «Beklager om du tolket det til noe mer enn at interessen gjaldt andelen i sliperiet. Jeg har ikke for vane å forføre kvinner for å få min vilje.»

Hjertet begynte å hamre i brystet. Og det er du sikker på? Hva er så det virkelige innholdet i historien din med frøken Bergfoss?

Til toppen