Skuddet gjallet i huset, og så senket en øredøvende stillhet seg. Harald ble stående som stivnet i trappen. Motstanderen, den ukjente, kappekledde mannen som hadde låst seg inn på Brandsæther nå nettopp, hadde båret en pistol i beltet, såpass hadde han rukket å se. Selv hadde han ikke tort å stanse ham før vakten, som sto på utsiden, var overmannet og

lagt i bakken. Rystet av sjokk hadde han funnet ut at vakten var Borgar – drankeren alle trodde hadde omkommet i brannen. Harald var blitt så overrasket at han ikke maktet å holde igjen da Borgar kjempet seg ut av grepet. Borgar la på sprang, og han fulgte etter et stykke, men innså at det var mannen med pistolen han måtte stanse! Før han gikk til angrep på Yngvil. Innerst inne hadde ikke Harald trodd at pistolen ville bli brukt, bare

benyttes til å true Yngvil til å røpe hvor skjøtet lå. For det var skjøtet ugjerningsmannen ville ha fatt i, var det ikke?

Harald var svimmel av redsel. Panikkartet angst bølget gjennom kroppen, og langsomt kom han til seg selv. Mest av alt hadde han lyst til å ta trappen i ett sprang og lete seg frem til Yngvils rom, men inntrengeren var fortsatt et sted i annen etasje. Kanskje han akkurat nå satt sammenkrøpet i skyggene og siktet på ham? En svak lukt av kruttslam virvlet inn i neseborene. Herregud, hva hadde skjedd? Var Yngvil skutt? Såret? Død?

Harald klarte ikke å styre seg lenger; hendene grep hardt rundt trappegelenderet, han bykset opp de siste trinnene og sprang som en gal bortover gangen. Hvilket av rommene var Yngvils? Han hadde ingen anelse og lette på måfå.

Det skjedde så fort at Harald ikke rakk å verge seg. Frem fra mørket kom en skikkelse i stor fart, dyttet ham over ende og hastet forbi. Harald deiset borti et skap, vaklet bakover, men klarte å gjenvinne balansen. Han kjempet mot lysten til å forfølge overfallsmannen. Han måtte finne ut av hvem han var – det var viktig for å stanse alle fremtidige anstøt mot Brandsæther og Yngvil – men først måtte han finne ut hvordan det var med Yngvil. Tenk om hun var hardt skadet. I så fall behøvde hun hjelp – nå!

Lyden av tunge, raske skritt nedover trappen drønnet i ørene på Harald. Oppspilt lente han seg over gelenderet i håp om å få et glimt av mannen, men han så ikke annet enn ryggen hans. Den mørke kappen skjulte hele kroppen, og nattemørket visket ut alle konturer.

Borgar hadde visst hvem den skyldige var og hadde sagt han, altså var det en mann som ønsket ondt over Brandsæther-slekten. Harald hadde egentlig ikke trodd at det var en kvinne, men måtte innrømme at mistanken hadde sveipet over Ester og Erika. Tankene hans gled over til andelshaverne – herr Ulrik Storstierne, Mads Rivelsrud og Knut

Stubberud. Det virket lite sannsynlig at tykkfalne Storstierne skulle makte å skynde seg så fort av gårde, men redselen for å bli avslørt kunne jo gi en mann vinger. Rivelsrud og Stubberud, derimot, var nok lettere til beins.

Rastløsheten prikket i Harald. Det nyttet ikke å gruble på hvem mannen var, nå var det Yngvil det gjaldt. Dypt i ham murret angsten for at han kom for sent. Fortvilet famlet han seg frem til nærmeste dør.

Til toppen