Hun hadde valgt ut gaven til June med omhu. Det var et gullanheng med Fader Vår inngravert med bitte små bokstaver på baksiden. Ellen falt pladask for smykket da hun så det utstilt i vinduet til en gullsmedforretning på Karl Johan. Hun hadde også kjøpt et lite smykkeskrin av porselen med motiv av to kattunger som lekte med et garnnøste på lokket.
«Noe så nydelig,» sa Wenche. «Hver gang June bruker smykket, vil hun tenke på deg.»
«Og så slipper hun å lære Fader Vår utenat,» sa Stein og blunket skjelmsk.
«Tøysekopp.» Wenche ristet på hodet av ektemannen, før hun smilte til Ellen. «Porselensskrinet er aldeles bedårende. Tusen takk, kjære deg.»
«En liten dame må ha et sted å oppbevare verdisakene sine,» sa Ellen. 
Etter at de var ferdige i kirken, var det middag og kaker og kaffe hjemme hos Wenches foreldre. Ellen hadde hatt en viss anelse om at de var velstående, men ble imponert over den store, lyse leiligheten i Vibes gate med de mange rommene som lå på rekke og rad. De doble dørene mellom de to stuene var slått opp slik at begge værelsene kunne brukes, og de hadde leid inn serveringsdamer som trippet rundt med hvite forklær og passet på at alle gjestene fikk nok av både mat og drikke.
Tom storkoste seg, der han satt mellom Sanne og Eindride, og han spiste dannet med kniven i høyre hånd og gaffelen i venstre. Ellen hadde fått en merkelig fremtoning til bords, en spissneset mann som spiste lite og snakket mye. Hun fikk vite at han var kiropraktor, et yrke hun ikke ante noe som helst om og dermed unnlot hun å stille spørsmål. Det var strengt tatt ikke nødvendig heller, for han bablet i vei og viste stor interesse for hennes anliggender.
Kiropraktoren ble mektig imponert over at hun var butikksjef. Fordi hun var kvinne.
«Jeg trodde kvinner trivdes best med ikke å ha ansvar,» sa han mens han spiddet en potetbit som han så badet i peppersaus og ga seg til å stirre mistenksomt på.
«Da har De nok ikke forhørt Dem ordentlig,» svarte Ellen overbærende. «De har muligens ikke snakket med tilstrekkelig mange kvinner.»
Bemerkningen hindret ham ikke i å komme med flere tåpeligheter: «Det er jo en krevende stilling som ikke lar seg kombinere med barn og husstell.»
«Hvilket grunnlag har De til å komme med en slik påstand?»
Han tørket seg i den ene munnviken med servietten.
«Jeg har mine meninger og vet i hvert fall at min fremtidige kone ikke skal belastes med så mye ansvar.»
«Da kan det hende De vil forbli koneløs,» sa Ellen freidig.

Til toppen