Emma gjespet langt og så fornøyd på blusen hun hadde sydd. Det var bare knappene som sto igjen. Perlemorsknapper som hun hadde problemer med å håndtere, små som de var. Hun gløttet bort på Augusta og tenkte på samtalen de hadde hatt, og hennes betroelser. Tanten var redd for at Olav var av den sjalu typen, og ville advare henne. Det var sikkert godt ment, og selv om Emma forsto at han var sjalu, kunne han ikke sammenlignes med ham Augusta hadde vært sammen med. 
Augusta kunne ha hatt en sønn eller en datter, tenkte hun trist, men slik ble det ikke. Augusta virket utilpass, som om hun angret på at hun hadde lettet sitt hjerte, eller var det noe annet som tynget henne? Hun virket adspredt, og selv om hun roste Emma for arbeidet, var det noe fjernt over henne, som om tankene gikk til noe annet. 
Emma kastet et langt blikk mot klokken. Ennå var det noen timer igjen av dagen.
Augusta kuttet tråden og la fra seg skjørtet hun holdt på å sy.
– Ble det sent i går, Emma?
– Det ... ble litt sent. Olav og jeg ordnet og ryddet ...
– Jeg skjønner det. Hun viftet med hånden og så tankefullt ut av vinduet. Så snudde hun seg mot Emma og sa:
– Det er ikke bare du som er trett, Emma. Det skjedde noe i går kveld som jeg ikke kan få ut av tankene.
– Hva da? Det har ikke skjedd noe med dem hjemme, vel?
– Nei da. Augusta ga henne et blekt smil. – Unnskyld, jeg uttrykte meg litt feil ... Hun strøk hånden over øynene.
– Hva er det, tante?
– Det vet jeg faktisk ikke, men det har vært et forferdelig styr hos ... Aslak. 
– Styr ... Hva mener du? 
– Jeg så hans hustru bli båret ut på båre, og ... Hun svelget tungt, – hun lå helt stille. Det så ut som om hun var død.
– Død? Emma gapte og ristet på hodet. – Det var sikkert fødselen som var i gang, tante.
– Jeg trodde også det, men hun lå helt stille. Ikke en bevegelse var å se.
– Kanskje du tar feil, hvisket hun. – Det er ikke lett å se på denne avstanden.
– Vi får håpe det.
– Når skjedde dette da?
– I titiden. Augusta dro pusten dypt og satt en stund og så tankefullt fremfor seg. – Det er noe som ikke er som det skal være. Det er jeg skråsikker på.
– Hvorfor sier du det?
Tanten så alvorlig på henne, bet seg i leppen og knuget hendene i fanget.
– Jeg tenkte jeg skulle la være å si noe til deg, men jeg får ikke fred, og må fortelle det til noen. Hver gang jeg lukker øynene, ser jeg dem ...
– Nå har du sagt så mye at du kan like godt si alt. Hva så du?

Til toppen