En gang var vi så nære hverandre at jeg kunne drikke vin av navlen din, Silja.
Ordene traff henne hardt, og frembragte et minne hun helt hadde glemt. Et minne som tilhørte den lykkelige tiden i hennes forrige ekteskap. Fra før alt det vonde skjedde. Før svigerfaren ødela ekteskapet mellom Engebreth og henne. Men hvordan kunne denne fremmede mannen vite om en slik intim hendelse som bare Engebreth og hun kunne vite om?
En gang var vi så nære hverandre at jeg kunne drikke vin av navlen din. Ordene banket i henne igjen og igjen. Eller var det pulsen som slo raskere enn normalt? Dette må være en dårlig spøk. Dette er en gærning som må ha møtt Engebreth på et eller annet tidspunkt før han døde.
«Tilgi meg.» Stemmen til den fremmede var grøtet. Så gjorde han noe som fikk henne til å sperre opp øynene og snappe etter pusten. Han løftet armene, tok tak i det bustete kinnskjegget og røsket av seg hele skjeggpryden.
Da så hun det. Hjertet var i ferd med å sprenges i brystet, og hun klarte ikke å si navnet hans. For han var ingen fremmed, og han hadde helt rett. En gang hadde hun vært så nær ham at hun kunne ligge naken i armene hans.
Det er virkelig Engebreth! Men …
«Jeg vet det er for mye å be deg om, at du skal tilgi meg, Silja. Og jeg beklager forkledningen, men jeg har gått under jorden, bokstavelig talt. Jeg så navnet mitt på gravsteinen på kirkegården i dag. Jeg kan ikke fornekte at det var rart å se.» Han satte skjegget på plass igjen og sa unnskyldende: «Jeg må dessverre ha dette på, for jeg ønsker ikke å bli gjenkjent. Så vær varsom med hva du sier hvis det kommer noen.»
Hun burde kanskje ha stormet frem og fiket til ham. Blitt sint og skjelt ham ut. Men hva hjalp vel det? Og tilgi? Kunne hun klare det? Hun forsøkte alt hun kunne å roe sitt eget hjerte. Det var en overraskelse å se ham igjen etter alle disse årene. Nå var hun glad for at hun visste at han var i live, for ellers ville hun sikkert ha besvimt. Men det var virkelig ham. Det var det ingen tvil om. Når det lurvete løsskjegget ble fjernet, var han overraskende lik den mannen hun husket. Han var blitt eldre, tynnere i ansiktet og med markerte linjer. Håret var blitt mørkere og tynnere, det også. Men øynene var de samme. Hvorfor hadde hun ikke sett det før nå? Blikket gikk til beina hans. Det var nesten umulig å se at han hadde proteser, slik han satt nå. Hun husket synet av ham i sykesengen dagen etter operasjonen, da de hadde amputert beina under knefestet.
Hun rensket halsen. Det hadde gått så mange år, så mye sorg og savn, og så mange spørsmål. Nå kom alt grumset opp til overflaten, og det ble for mye for henne. «Engebreth,» hvisket hun endelig. «Jeg ... jeg hadde ikke ventet å se deg her.»

Til toppen