Sorgens mester (Heftet)

Serie: Soloppgang 55

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 55
ISBN/EAN: 9788202538378
Omtale Sorgens mester

Agnete har lagt en plan for fremtiden. Men planer går ikke alltid som planlagt, og denne gangen må hun kanskje håndtere konsekvensene alene?
Sorgen og fortvilelsen ligger tungt over Josaksgården. Kan familien noen gang klare å reise seg igjen etter alt det vonde?

En underlig stillhet lå over rommet. Derfor nynnet hun høyere. Den lille barnekroppen lå godt inntil kroppen hennes. Mot hjertet. Han hadde det trygt og godt. Hun var tross alt moren hans. Jeg trenger fortsatt litt tid. Bare litt tid.

«Jeg skulle ønske boken var mye lengre – dette var spennende!» Wenche Skårseth, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Sorgens mester
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Marina snudde seg, for hun fikk plutselig en følelse av at noen sto bak henne, men det var ingen der. Da la hun merke til et stort maleri som hang på veggen over peisen. En mann med rødt hår satt stolt og rank på en brun hest. Det måtte være Albert Johansen, for det gjennom hodet hennes. Hun så på øynene hans og hun likte dem ikke. Det var som om det bodde et hat i dem. Det så ut som om de stakk harde mot henne. Bak mannen til hest stod det også en skikkelse borte ved skogen, men hun klarte ikke å tyde hvordan han så ut fra der hun stod. Hun aktet ikke å gå nærmere. Maleriet utstrålte ondskap.
Hun rettet seg igjen og så på Lucas som så ut som et spørsmålstegn. «Hva var det som skjedde? Du snudde deg så brått.»
«Huff, jeg fikk bare en følelse av at noen sto bak meg. Det var selvfølgelig innbilning.» Hun var iskald på armene og i nakken. Kjolen var fuktig og håret var vått, men hun hadde ikke vært kald før hun følte at noen sto bak henne. 
«Å, kanskje det var noen der? Gården er jo gammel,» sa Lucas med et lurt smil.
«Du skal ikke tøve med slikt, Lucas. Det jeg følte var ikke noe godt.» 
Han bleknet. «Sier du dette for å skremme meg? Nå må du tenke på at jeg skal bo her.»
«Det burde du ha tenkt på før du sa ja til å bo her,» sa hun og mente det, for det var en tung stemning rundt henne. Dessuten syntes hun at det luktet sigar her. «Røyker du sigar?» 
Lucas ristet på hodet. «Nei, jeg synes det smaker vondt, men jeg tar en pipe en gang iblant.»
«Men det lukter sigar her. Kjenner du ikke det?»
«Nei, nå må du gi deg. Det lukter såpe, fordi pikene har vasket her.»
Det var ikke Marina enig i. Sigarlukten hang i veggene. Hun flyttet blikket til veggen bak Lucas. Der hang det flere malerier og da så hun den rødhårede mannen igjen … Med en sigar i munnen. Hun stirret på ham og kjente seg plutselig svak og tung i kroppen.
«Hva er det nå?» spurte Lucas.
«Albert Johansen bor her fremdeles, Lucas. Han går rundt her og røker sigar. Tenk det! Han har ikke kommet seg videre. Og her skal du bo!» Marina var livredd nå. «Jeg kommer aldri til å sette mine ben i dette huset igjen. Det er forferdelig her.»
«Nå må du slutte å tøve. Jeg blir urolig når du holder på slik, Marina. Nervene dine er i ulage. Det er sikkert derfor du føler det slik.»
Hun så seg rundt igjen. Stuen var stor og her hadde nok den celebre Albert Johansen hatt mange selskaper. Hun syntes hun kunne høre mumlende stemmer og spredt latter. 
«Jeg føler det ikke slik på grunn av nerver, Lucas. Det er som om huset lever sitt eget liv. Alt er fra mange år tilbake. Da Albert Johansen hadde sin storhetstid. Se på tapetet på veggene. Tapetet er av silke, det er jeg sikker på. Og møblene … De er gamle, men fullt brukelige. Skinnsofaer og skjenkeskap og glasskap og … Ja, alt her er gammelt, men det ser ut som om det ikke er merket av tiden som har gått i det hele tatt.»
Lucas klødde seg i hodet mens han så på henne. «Så får han bare gå igjen her. Jeg bryr meg ikke om det, for jeg føler ikke slikt. Jeg synes stuen er koselig. Møblene er gammeldagse, men jeg liker det, for stuen er lun.»
«Det kan nok være, men hadde du følt det jeg føler hadde du tatt bena fatt og løpt herfra med en gang.»
Han skakket litt på hodet. «Jeg skal bo her i mange år, Marina. Og vi er kjærester. En dag gifter vi oss. Da må du bo her.»
Marina nikket. «Ja, jeg vil gifte meg med deg, men … men om vi skal bo her, kan jeg ikke … Jeg ville blitt gal, for Albert Johansen er her. Jeg kjenner ham på kroppen og jeg hører latteren hans.»
«Ja, det sies at han var slik og du har jo sett maleriene. De skal settes på kvisten eller gis bort til Stina. Jeg skal ikke ha dem på veggen. Det er bare det at jeg ikke har kommet så langt. Det tar tid å flytte inn og få alt på plass.»
Marina nikket. «Vær så snill, Lucas. Få vekk de maleriene med en gang. Jeg forstår ikke at du orker å se på dem.» 
Hun reiste seg, for hun ble trukket mot et annet maleri. En lyshåret, vakker kvinne med de blåeste øynene hun noen gang hadde sett, så på henne. «Kan det være Elisabeth? Min mormor?» sa hun mest for seg selv. «Så vakker hun var. Så yndig. Tenk at hun …» Marina svelget da hun hørte en stemme langt borte. Marina. Marina.
Lucas stilte seg bak henne og holdt rundt livet hennes. «Det der er Elisabeth Johansen. Alberts hustru, som han fikk halshugget. Jeg har sittet her og sett på henne. Selv om det blir sagt at du ligner på din far, ser jeg mye av henne i deg også.»
«Mener du virkelig det?» Hun studerte maleriet igjen og så noen likhetstrekk. «Hun ropte på meg …»
«Unnskyld?»
«Hun ropte navnet mitt. Det var kanskje mer som en svak hvisking.»
Lucas stilte seg foran henne. «Nå har du sett nok her. Jeg vil vise deg resten av huset,» sa han bestemt.
«Jeg vet ikke om jeg vil se mer, Lucas.»
«Sånt tøv. Du får prøve å slappe av. Kom nå,» sa han ivrig. Han tok hånden hennes og nærmest dro henne med seg ut i hallen og videre opp trappen. 
Da de endelig sto på trappeavsatsen fikk hun vanskeligheter med pusten og hun snudde seg rundt og så ned i hallen. Der så hun Elisabeth stå med utstrakte armer mens Albert Johansen sto bak henne og gliste med en pisk i hånden.
Hun blunket flere ganger, og da hun så ned dit igjen var synet borte. Kvalmen buktet i magen hennes.

Til toppen

Bøker i serien