Roar stanset hesten med et rykk. Han hadde akkurat nådd opp til åskammen, og så ridestien slynge seg videre nedover åssiden for deretter å følge elvefaret gjennom dalen. Rett der nede lå hans barndoms paradis, badet i den skarpe vårsolen.

Men det var ikke fedrenes bygd i seg selv som straks hadde vekket hans oppmerksomhet. Det var noe som foregikk nede ved Galgebakken, like ved den gamle kirken. En klynge mørke menneskeskikkelser var samlet rundt bålplassen og et trekors som raget høyt over dem.

En kuldegysning fór gjennom ham. Synet av korset vekket til liv et minne han hadde fortrengt. Med ett så han for seg det rynkete ansiktet til gamle Anna – dødninggrått etter uker innesperret i kirketårnet og forvridd til ugjenkjennelighet av smerter etter torturen. Ennå kunne han høre den forferdelige lyden av de knitrende flammene.

– Holder de satans fogdene på fremdeles? mumlet han rystet og vantro for seg selv.

Så var de ikke kommet lenger her hjemme i hans gamle, bortgjemte og sendrektige fedreland! Redselen for alle djevlene omkring dem lå tydeligvis fremdeles som et åk over bygdene og kvalte alt som het fornuft. Han hadde bare vært 10–12 år den gangen gamle Anna ble anklaget for å ha sluttet pakt med djevelen. Det var før hans far ble sorenskriver og kjempet for å få en slutt på galskapen.

Annas eneste “synd” hadde vært å redde en ung mors liv under en vanskelig fødsel. Valget hadde stått mellom mor og barn, og Anna hadde ofret barnet. At hun reddet den unge kvinnens liv var trolldom, sa både prest, fogd og skriver. Trolldom var djevelens verk og måtte rykkes opp med roten.

Han satte hesten i trav og begynte nedstigningen. Synet av korset og tanken på den arme stakkaren som skulle bindes fast til det, gjorde ham amper. Gleden over gjensynet med Kirkebygden var forsvunnet. Vonde minner hadde fortrengt de gode.

Han hadde vært glad i gamle Anna. Når livet gikk ham imot, hadde han søkt trøst hos denne eiendommelige kvinnen, bygdas jordmor og kloke kone. Hun hadde vært som en mor for ham i de årene han savnet en mor som mest.

Helst ville han ta en omvei i stor bue om retterstedet når han kom dit ned. Han var egentlig på vei fra Nidaros til Christiania, hadde ridd Kongeveien for annen gang i løpet av et par måneder. Hensikten med reisen gjennom Sør-Norge var å undersøke mulighetene for å overflytte familiens kapital og forretning fra København til gamlelandet.

Hva ville far si til at folk i Kirkebygden drev med hekseforfølgelser fremdeles? Roar husket farens ord i et av selskapene hjemme i Vester Voldgade i København i vinter.

“200 års mareritt er endelig over!” hadde faren utbrutt. “Men hvor mange hundretusener av uskyldige mennesker har ikke måttet lide den bestialske død å bli brent levende på bålet?”

Roar var kommet ned åssiden og satte i galopp. Han hadde opprinnelig tenkt seg innom både presten og klokkeren for å slå av en prat, men når det var slike sysler de var opptatt av, visste han neimen ikke. Gamlepresten Jonas Moe var kjent for å være en ivrig leser av “Heksehammeren”, håndboken i hekseforfølgelse.

Han kunne ta seg en tur innom Sivert isteden, eller besøke familien nede på Aknes. Én ting skulle hans sambygdinger i hvert fall få merke seg; sønnen til skriver Løvendahl stilte seg ikke opp på Galgebakken for å forlyste seg med synet av andre menneskers lidelser!

Han hadde saktnet farten igjen, og stanset til slutt helt. Der lå stuen til gamle Anna, som en evig påminnelse om bygdas illgjerning. Lyst vårgress vokste frodig på det falleferdige taket, trammen var grønn av mose, stien gjengrodd. Ingen hadde våget å flytte inn i heksens hule. Grantreet, som ikke hadde vært stort høyere enn stuen da han var barn, sto nå ruvende og mektig ved sørveggen, som en traust og uredd vokter over jordmorens jordiske gods.

I et kort glimt så Roar for seg en aktiv og ivrig guttunge følge hakk i hæl med en lutrygget kone i sid stakk og med skaut på hodet, mens sommersolen varmet de bare gutteleggene, og humler surret fredstemt over smørblomst og kløver. Fra denne lille husmannsstuen hadde han sine aller lyseste barndomsminner.

Men her hadde han også gjemt seg skakende av redsel etter synet av Annas forpinte og skrekkslagne ansikt da lanseknektene bandt henne til korset og tente på bålet.Han ga hesten et rapp med tømmene for å komme seg videre.