Men det var Folke Bårdsson som sto bak henne, med det myke, blå blikket festet i henne. Hun ble het om ørene. Han var Tures mann. Hva måtte han tro når han så henne sitte her alene utenfor murene? Til og med så tidlig på morgenen.

– Sitter I her, fru Ingebjørg? Stemmen var slett ikke undrende, heller vennlig.

Hun nikket stumt, ordene sviktet henne.

– For en vakker morgen, fortsatte han og speidet utover fjorden.

– Ja, det er vakkert, mumlet hun.

Han snudde seg mot henne, blikket var granskende.

Nå ser han på meg at noe er hendt, tenkte hun. Ikke hadde hun stelt seg, håret stakk ut av hodelinet, kjolen var krøllete og øynene ennå hovne av gråt. Hun ønsket at han skulle forsvinne.

I stedet kom det forsiktig: – Får jeg lov til å sette meg her hos Jer?

Hun syntes ikke hun kunne nekte ham det, og nikket svakt.

Han satte seg på steinen ved siden av.

En stund satt de tause mens begge stirret ut mot den blanke fjorden og åsene bak.

Plutselig stakk han hånden innenfor koften og hentet frem en fløyte. Ikke lenge etter hørte hun de kjente irske tonene smyge seg ut i den lyse morgenen, gli som på lette vinger gjennom luften og sende bølger av undring og vemod gjennom kroppen hennes. Han spilte den rent og vakkert. Aldri hadde hun hørt så fine, klare toner, aldri hadde hun opplevd en tonekunst så betagende som denne. Hun følte seg trollbundet, hensatt i en tilstand der alt det dagligdagse forsvant som tåken over fjorden en solskinnsmorgen, og det eneste som betydde noe var musikken og hva den gjorde med henne. Tonene trengte seg inn i det dypeste i hennes sjel, ga henne følelsen av å lette fra bakken og sveve ut i det fri, opp mot himmelen, av gårde med lengselen.

Hun tok seg i å holde pusten, våget ikke å røre seg av frykt for at fortryllelsen skulle bli brutt, og da han spilte ut de siste tonene, ville hun trygle ham om å fortsette.

I stedet fikk hun ikke frem et ord.

Til toppen