Etter melking, rengjøring og fôring går Tomas med to melkespann oppover mot huset. Han kikker opp mot annenetasjen, hvor det ene av de to vinduene er åpnet. Tynne gardiner blafrer på utsiden av karmen. Med ett bærer vinden med seg lyden av en syngende jentestemme, og han stirrer forundret mot vinduet. Var det derfra det kom? Nei, han rister på hodet av seg selv og tar et bedre tak om hankene. Han holder visst på å bli helt tussete. I dag tidlig hørte han en fremmed mannsstemme også.

Berit møter ham i døra, hun har med seg en øse og et lite spann. Hun øser fra det ene av melkespannene mens hun forklarer at hun skal til naboen, hvor de har fire barn under syv år. – De trenger sårt til den næringen de kan få, sier hun smilende.

Tomas gjengjelder smilet. Han liker Berit, hun er snill. Så plutselig lyder en voldsom skramling fra kjøkkenet.

Berit ler når hun oppdager Tomas’ forskrekkede uttrykk. – Det er bare Rebecca. Byjenta har ikke kommet helt inn i husarbeidet ennå.

Tomas ser undrende på henne, men spør ikke.

– Du kan spise formiddagsmat med henne, jeg blir borte en stund. Berit går med forsiktige steg ned trappen og ut på bakken, hvor bare slapset ligger igjen etter vinteren.

Tomas er ikke den som er taus, men han har ikke rukket å åpne munnen når han kommer inn på kjøkkenet. Han ser seg omkring etter denne Rebecca som Berit snakket om, men det eneste han kan se som er annerledes enn da han gikk, er kjelen med mat som putrer på ovnen.

Da med ett rører det seg ved døråpningen inn til stuen, og det er nesten så Tomas mister melkespannene når han oppdager ungjenta.

Hun har satt opp håret, som egentlig er litt for kort til det. Hårtuster har løsnet over det hele og faller nå om et ovalt, slående vakkert ansikt. De mørke øynene som betrakter ham, får tankene uvilkårlig til å falle på Kjersti, som han allerede savner etter det korte møtet i går kveld.

– God dag, jeg heter Rebecca. Har Berit gått? Ungjenta prøver å kikke over skulderen hans og ut i gangen.

– Ja, hun gikk akkurat nå. Tomas prøver å virke rolig, men oppfatter beskjemmet at stemmen styrer seg selv. – Og mitt navn er Tomas, om det er av noen interesse.

Rebecca nikker. – Hyggelig å hilse på deg, og det er bra Berit har gått, for jeg er så sugen på en røyk. Hun setter seg tungt på den ene stolen ved kjøkkenbordet, i hånden holder hun et sigarettetui i krokodilleskinn. Han tror i alle fall at det må være laget av noe slikt.

– Jeg skal hjelpe Berit på gården en stund fremover.

Tomas kikker på henne fra siden. De lange neglene er blodrøde mot sigarettpapiret. Selv ikke Kjersti har så lange og velformede negler, tenker han og går for å hente seg et glass. Så øser han oppi av den lunkne melken mens han lurer på hvordan jenter kan greie å få gjort noe med slike negler.

– Kan du sette opp vinduet? Rebecca fisker frem en sigarett med de lange neglene og trekker den varsomt ut av futteralet.

Han svarer ikke, men hekter av haspene og dytter vinduet helt opp, før han går og setter seg ved bordet.

Rebecca stikker sigaretten inn i et munnstykke og legger det mellom leppene. Så finner hun frem en eske med fyrstikker.

Tomas undrer seg over at hun får til noe i det hele tatt med de lange klørne, men vakker, det er hun.

– Kanskje du vil ha en? Hun snakker med munnstykket i munnen.

– Jeg bruker snus. Han smiler forsiktig, og lurer på hvorfor han føler seg så liten og dum. Rebecca er høy til å være jente, men han ruver likevel et hode over.

– Ja, du gjør vel det. Det kommer med et sukk. Hun lukker øynene og lener hodet bakover mot veggen. – Er det noe å finne på her i bygda, da?

– Det kommer vel an på hva en liker. Tomas stirrer på brystene, som strutter under blusestoffet. Hun er ikke like barmfager som Kjersti, men det er likevel mer enn nok.

– Du kan vel ta meg med ut en kveld, du? Hun kikker på ham.

– Kanskje. Han strekker seg etter smøret.

– Eller har du fast følge?

Han rister på hodet mens han lurer på om han skal fortelle om Kjersti. Så lar han være. Byfrøkenen har egentlig ikke noe med det.

Rebecca lener seg litt fremover.

Røykskyen når nesen hans, men han sier ingenting.

– Har du hilst på tyskeren?

Han stirrer undrende på henne. – Hvilken tysker?

Rebecca himler med øynene mot taket. – Han er der oppe.

– Der oppe? Jeg skjønner ikke? Tomas glemmer et øyeblikk å tygge på brødmaten.

– Mor og jeg fant ham ved Gjelleråsen. Han var truffet av flere granatsplinter, men det virker som om han er blitt bedre allerede. Doktoren var her i natt.

Ordene kommer hulter til bulter, og det tar en stund før Tomas greier å finne tråden.

– Er det en skadet soldat du snakker om?

Til toppen