Da nattoget til Bergen rullet ut fra Østbanen, vinket Mikkel på perrongen. Angelina tegnet et hjerte på ruta, og han sendte henne et slengkyss til svar. Som hun hadde forandret seg i det siste. Hun hadde begynt å roe seg hos ham, og bare unntaksvis fikk hun denne utferdstrangen. Om det var Afrika eller fyret hun reiste til, gikk det uansett ikke mer enn et par timer før hun ringte og sa at hun savnet ham. Tidligere hadde det kunnet gå en hel uke uten at han hørte fra henne. Sånn var det bare.

Men nå skulle de til og med feire jul sammen. Det hadde Mikkel aldri gjort med noen kvinne tidligere. Alltid hadde han reist hjem til foreldrene sine. Selv da han var gift med Gitte, hadde han reist til Mosjøen i julen. Men nå skulle han og Angelina lage jul på fyret. Og et par gjester skulle de også få. Det kom kanskje til å bli veldig hyggelig.

Han tok bussen bort til kontoret og regnet med å arbeide utover kvelden, og kanskje natten også. Det var bare bra, så gikk tiden fortere.

På veien fra Østbanen til Vika passerte bussen en velkjent bygning. Det Norske Ballett Teater. Mikkel trakk alltid på smilebåndet over orddelingsfeilen. Eller særskrivingsfeil, som det egentlig het. Han var en uforbederlig nerd når det kom til språk, og hadde ertet Lillian ved flere anledninger med at hun jobbet på et sted der skiltet ga en lyst til å ta frem rødpennen.

Lillian, ja. Det søkk i Mikkel. For han husket siste gang han var på teateret. Han hadde sittet på bakerste rad og vært så sikker på at hun ikke ville oppdage ham. Mikkel visste godt hvorfor han hadde gått dit. Han måtte finne ut hvordan han reagerte når han så henne. Det skulle bli en slags lakmustest for om han fortsatt elsket henne. Om hun ennå vekket følelser i ham, eller om Angelina hadde lykkes med å ta hennes plass.

Men det hele viste seg å være en idiotisk idé. Da Lillian kom inn på scenen, ble han bare forvirret. De to kvinnene smeltet sammen til en og samme person, og han ante plutselig ikke hva han ville. Og verst av alt var det at Lillian oppdaget ham.

I alle fall var det det han antok skjedde, da hun plutselig stoppet opp og så seg usikkert rundt.

Så fort forestillingen var over, tok han beina fatt ut av teateret. Jakken hadde han vært framsynt nok til ikke å henge fra seg i garderoben, så alt han trengte var å smette ut, som en annen kujon.

Men ute i den kalde vinterluften våknet han. Herregud, så patetisk han var. Rømme? Skulle han gå inn igjen? Fortelle at han var der for å treffe henne? Mikkel ante ikke. Han hadde gått til teateret for å få klarsyn, men følte seg mer forvirret enn noen gang.

Han stilte seg på andre siden av gaten og forsøkte å klarne tankene. Pusten gikk uregelmessig, og da han plutselig så henne stå utenfor teateret i rosa leggvarmere og ballettsko, midt i den fallende snøen, skjedde det som han hadde fryktet mest: Hjertet hans svulmet av ømhet, og Angelina ble til støv.

Til toppen