Linnea har brakt Ivar opp i store vanskeligheter. Folk tror på løgnene hennes og vender seg imot ham.
Anna fortviler når Holger begynner å gå i søvne. Bekymringene blir ikke mindre når han forteller moren hvorfor.
– Mamma, jeg er redd! ropte han.
Hun var borte hos ham med det samme. – Jeg er her, hjertet mitt. Du trenger ikke å være redd.
Hulkende kastet han seg i armene hennes. – Det var Veslegutt som sa at jeg skulle gå hit. Han sa at han ventet på meg på den andre siden.
– Så, så, Holger. Du har drømt. Det var bare en drøm.
– Jeg så ham tydelig, fortsatte Holger å gråte. – Han var sint på meg fordi jeg ikke hoppet av toget.
UTDRAG FRA BOKEN:
Garp ble lettet da han nærmet seg Klokkestua og oppdaget det svake lyset inne på kjøkkenet. Gunni hadde reist langt og holdt nok på å finne seg noe mat. Hun hadde alltid vært glad i mat. Flere ganger hadde hun klaget over at hun måtte legge ut klærne sine, men han likte henne slik. Han ville ikke ha noen annen kvinne enn henne. Han ville at hun skulle være som hun var. Hun var alt han ønsket seg.
Sakte beveget han seg opp trappen, la hånden på klinken og gikk inn. Det skalv et sted dypt inni ham, av en frykt han ikke klarte å fange. Mistet han Gunni, så mistet han alt.
Hustruen satt ved bordet med et glass melk i hendene, og virket tankespredt. Garp fylte nok en kopp med kaffe og satte seg sammen med henne.
Da han forsøkte å fanget blikket hennes, var det som om hun stirret tvers gjennom ham, syntes han, og kjente redselen vokse. – Du kan fortelle, sa han. – Jeg er forberedt.
Han holdt så hardt om hanken at det gjorde vondt.
Blikkene deres møttes, og hun virket like trett som ham.
– Det er bedre for deg om du ikke vet hva jeg har gjort, sa hun lavt. – Det er ikke noe som berører det du og jeg har sammen, men jeg tror at du vil bli sint på meg.
– Du vet hvor vanskelig det er for meg å bli sint på deg, Gunni.
Hun nikket. – Jeg har gjort noe forferdelig. Kan hende vil du aldri tilgi meg.
Da øynene hennes fyltes med tårer, kjempet han et øyeblikk med gråten selv. Herregud! Han gråt da aldri. Han var familiens holdepunkt. Han var klippen. Han kunne ikke felle en tåre annet enn når han var alene.
– Jeg tok tvillingene med meg til Gjøvik for at Mari skulle få møte venninnen sin.
– Det var en god handling. Det er ikke noe å tilgi, sa han og slapp henne ikke med øynene. Det var som om han med blikket ønsket å hale sannheten ut av henne.
Hendene hennes begynte plutselig å skjelve, rakk han å se, før hun satte glasset på bordet.
– Jeg er sliten. Det kommer en dag i morgen, og jeg tror at det er best at jeg legger meg nå.
Ektemannen ristet på hodet. – Jeg er også sliten, men legger jeg meg uten at vi har fått snakket sammen, vil jeg være utslitt av tanker når dagslyset kommer. Fortell nå, Gunni. Jeg orker ikke å leve med vissheten om at noe er galt.
Hun trakk pusten dypt. – Det er over, hvisket hun.
Frykten favnet hele ham. – Over? Hva er over? Vil du skilles? Er det det du prøver å fortelle meg?