– Han er nok bare usikker, sa Simen da han kom tilbake til Josefine etter å ha vist dem til værelset. – Det blir nok lettere når han blir litt tryggere på situasjonen. 
            Josefine visste ikke hva hun skulle si. Hun hadde en følelse av at så ikke var tilfellet. Det var noe med hele oppsynet hans. Han virket rett og slett tvers igjennom ufordragelig. Hun forsøkte å si til seg selv at han bare var en liten gutt. Det var synd på ham, som hadde mistet sin far. Eller den eneste faren han hadde visst om og vokst opp med, og som plutselig viste seg ikke å være faren hans likevel. Og så skulle han plutselig få dyttet på seg en ny far. 
            – Hvordan er hun, denne Kristin? spurte Josefine. – Hun er så annerledes enn jeg forestilte meg. 
            – Hun er noen år eldre enn meg. Simen trakk av seg skjorten og hengte den på en kleshenger i skapet. Han så over skjortene som hang der, tydeligvis ute etter en spesiell.  
            – Det kunne jeg se, mumlet Josefine. 
            Simen snudde seg mot henne med hevet bryn. – Mener du at hun så gammel ut? smilte han ertende. 
            – Eldre enn deg, i hvert fall. 
            – Ha-ha, det må være fordi jeg ser så ung ut, da, sa Simen og snudde seg mot klesskapet igjen. 
            – Gabriel er hennes eneste barn. Men jeg har ikke sett henne siden den gangen. Jeg ante jo som sagt ingenting om at hun ble med barn.   
            Han valgte den blå skjorten som Tulla hadde sydd og Josefine hadde valgt stoffet til. Det var kanskje den fineste han eide, og nå skulle han bruke den i middagen med sin sønn og sin forhenværende kjæreste. 
Josefine kunne ikke noe for det, men mer enn noen gang var hun takknemlig for barnet hun bar på. Det var noe som bandt dem sammen i enda større grad enn ringen som hun og Kristian bar på fingeren. Hun måtte lære seg å akseptere denne gutten, selv om det ble aldri så vanskelig. Simen var hans far, tross alt, så hun fikk være sjenerøs nok til å heve seg over sjalusien hun måtte innrømme gnaget i henne.

Til toppen