Julie kjente trykket fra hånden til Gerard Weber da den lukket seg om hennes. Hun tvang seg til å møte blikket hans, og kjempet mot kvalmen som la seg i magen. – God aften, herr Weber, sa hun kjølig. – Hva bringer Dem hit? – Krigen, frøken Julie. Han smilte kaldt. – Hvordan står det til med Dem? – Jeg har det så bra som jeg kan ha det i disse urolige tider, sa Julie rolig. – Det gleder meg å høre. Og Deres fortryllende mor? Er hun lykkelig? Stemmen var silkemyk da han fortsatte. – Jeg hørte at hun hadde flyttet hjem til Norge sammen med sin mann, etter noen år i Tyskland. Han så spørrende på henne. Julie fikk en vond smak i munnen. Gerard Weber hadde begjært moren og ønsket å gifte seg med henne den gangen, men hun hadde avvist ham. – Takk, hun er svært lykkelig sammen med Günther. Det glimtet til av noe mørkt og beregnende i øynene hans. – Godt, godt. Han smattet med tungen før han fortsatte. – Jeg ser frem til å treffe dem igjen. Julie skuttet seg. Han var et gufs fra en fortid hun hadde lagt bak seg, men nå ble minnene vekket til liv igjen. – Nå må jeg dessverre gå, sa hun og trakk hånden rolig til seg. Gerard så skuffet på henne. – Skal De ikke spise med oss? – Nei, jeg må nok dessverre hjem, sa hun. – Farvel, herr Weber. – Farvel, sa han og smilte underfundig. – Jeg håper vi sees snart igjen. Julie snudde seg mot Marie. – Følger du meg ut? – Selvfølgelig, sa hun og smilte unnskyldende til gjestene. – Jeg er straks tilbake, bare gå inn i stuen og forsyn dere med drikke så lenge. Marie hadde forholdt seg taus under samtalen, det samme hadde Normann, men hun hadde merket seg det undrende blikket hans. – Hva gjør den mannen her? sa Julie da de kom ut i hallen. Marie så på henne, tydelig overrasket over skarpheten i stemmen hennes. – Det må du spørre Normann om, jeg har ikke invitert ham. Jeg har aldri sett ham før. Hun rynket pannen. – Ikke som jeg kan huske, i alle fall. Men hvorfor er du så opprørt? – Han er en gammel kjenning av Günther. Det er en lang historie, jeg skal fortelle den en annen gang. Hun lente seg nærmere Marie. – Han er farlig. Vær forsiktig med hva du sier til ham, hvisket hun og skottet mot stuen. Hun skimtet Gerard gjennom den åpne stuedøren, han sto med ryggen til og snakket med Normann. – Jeg skal være forsiktig, sa Marie og hjalp henne på med kåpen. – Jeg vet å passe meg. Jeg kommer innom deg en dag, så kan vi prate mer. Jeg må innrømme at jeg ble nysgjerrig nå. Julie nikket. – Farvel, vi snakkes senere.

Til toppen