– Det er da enda godt at svigermoren din er funnet! Hun har vært savnet i flere dager, utbrøt Sørine, som la merke til at Angela var rystet. – Bli med inn i finstua, ba hun og geleidet henne dit. Den arme kvinnen trengte å sette seg foran peisen for å få igjen varmen i den skjelvende, spinkle kroppen. Det var tydelig at budskapet om at svigermoren var blitt funnet, hadde kommet overraskende på henne, for hun hadde sprunget fra Elverhøy uten å ha svøpt storsjalet om skuldrene eller tatt på seg fornuftig fottøy.
Sørine sank på kne foran henne, grep hendene hennes og gned dem i sine. De var iskalde. Uvettige menneske, tenkte hun, men hadde ikke hjerte til å si det til henne. Angela kunne risikere å bli syk, og nå hadde hun ikke lenger bare seg selv å tenke på. Det kunne ende katastrofalt for det ufødte livet om hun pådro seg en sykdom. Fra øyekroken så hun Bolette komme inn med kaffekanne og kopper. Tjenestekona trakk seg stillferdig tilbake etter å ha plassert brettet på bordet.
Sørine tok plass ved siden av Angela, skjenket i kaffe og rakte henne en kopp. – Drikk dette, så får du varmen i deg igjen. Og så må du fortelle hva som har hendt.
Angela var så fjern i blikket at Sørine ikke forventet noe svar, men så kom det langsomt: – Fransisca er som sagt funnet, og … hun hadde gått tilbake til barndomshjemmet sitt. Til Åmot.
– Til Åmot? Det er ikke rart vi ikke fant henne den natten vi lette. Det er jo langt unna. Sørine hadde ikke vært på Åmot, men hadde hørt om gården som lå langt mot nord, der Glitra og Nordelva rant sammen. – Jeg trodde bruket var nedlagt …
– Det er det. Fransisca har nevnt det mange ganger. Med en sårhet i stemmen. Husene står ennå, om enn nokså forfalne, men det var altså dit hun hadde søkt.

Til toppen