Spøkelsesgården (Heftet)

Serie: Bare Maja 3

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Bare Maja
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202504014
Kategori: Romanserier
Omtale Spøkelsesgården


Selv om Tora signekone gir henne et håp, føler Maja at noe ondt hviler over Bjørnstad. Det er ikke bare spøkelset tjenestefolket frykter, men også fru Leonora, som ikke går av veien for noe. 
I Kristiania ruger Lovisa på en gammel gåte, og i Ålesund grubler Einar over en merkelig spådom. Lite vet de at alt som skjer, er tråder i skjebnens vev. 

«Je så spøkelset borti gangen ved lintøyskåpet!» hikstet Sørine. «Det var gråkledd og bleikt, som rett fra grava!» 
«Kanskje vi skulle se nærmere etter?» sa Maja tynt. 
«Itte tale om at je går ut dit att! Gjenganger'n er’e fæleste je har sett, Maja, og hu lagde itte en lyd når ’a gikk!»

Til toppen

Andre utgaver

Spøkelsesgården
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Liv Almendingen:

Utdrag

«Nelly?» hvisket Maja ut i kammersmørket. «Sover du?»

     «Hm?» gryntet det søvnig fra den varme kroppen ved siden av henne.

     «Jeg tror det er noen her inne!»

     Et dypt sukk, så vred Nelly seg rundt. «Hvem sku’ det væra?»

     Maja la munnen nesten bort til øret hennes. «Jeg vet ikke, men jeg ble vekket av et høyt dunk.»

     «Sikkert bare Bjørnsta’n som besøker kjærringa si. I mørket ser’n vel ikke å ful ’a er.»

     Til sin irritasjon hørte Maja på Nelly at hun smilte. Hvordan kunne hun det, hvis en ubuden gjest var i værelset? «Jeg syntes jeg så et lys også,» fortsatte hun trassig.

     «Det er hvertfall kølsvart her nå.» Nelly gjespet høylytt.

     «Tenk om det er spøkelset som er på ferde!» pep Maja.

     «Pøh, det er bare ’a Sørine eller ’a Bebb som er nere på do, det er jeg sikker på.» Nelly slo til side teppet og klasket de bare føttene i gulvet. Det lød litt romstering og et svisj, så ble værelset badet i det dunkle skinnet fra stearinlyset.

     Maja reiste seg og gløttet opp over den øverste køyekanten. De to tjenestepikene lå pyntelig på rygg og snorket lavt. «De er her, begge,» hvisket hun.

     Nelly løftet lyset over hodet. «Ser’u, Maja? Det er’kke no’n andre her inne. Fornøyd nå?»

     Maja la seg ned igjen og trakk teppet helt opp til haken. «Du rev ned korsettet mitt,» mumlet hun, snurt over å ha tatt feil.

     Nelly blåste ut lyset og kravlet over henne igjen. «Jeg va’kke engang borti det, Maja.»

     «Men det lå på gulvet.»

     «Kan’kke jeg no’ for.»

     Maja ålte seg lenger ut på køyekanten. Hun pleide å sette pris på varmen og tryggheten fra Nelly, men akkurat nå hadde hun ikke lyst til å ligge inntil henne. «I motsetning til deg, henger jeg alltid opp tøyet mitt om kvelden.»

     «Så har vel Bebb eller Sørine rivi ner det forbaskade korsettet.»

     «De er ikke slik, Nelly.»

     «Slik?»

     «Slumsete.»

     «Men det er jeg?»

     Maja klemte leppene sammen. Som alltid når de småkranglet, greide Nelly til sist å sette henne til veggs. «Litt,» sa hun spakt, og visste at hun hadde tapt.

     Hun gispet da Nelly kjørte fingrene inn i armen hennes. «Au! Hva gjorde du det for?»

     «Kjenner du det ikke?» hvisket Nelly. Nå var kroppen hennes som en spent fjær.

     Maja kjente et kaldt grøss løpe nedover ryggen. Spøkte det likevel? «Hva da? Hva mener du, Nelly?»

     «Lukta.»

     Maja støttet seg stille opp på albuene og snuste inn. Den liflige duften av appelsinskall og granbar hang fortsatt ved håret hennes. Var det noe annet? Brått ble hun minnet om den gangen moren lå syk. «Det lukter kamfer!» utbrøt hun overrasket.

     «Jah! Og hvem tenker du på da?»

     «Mor.»

     «Er’kke hu’ dau?»

     «Jo, men ...»

     «Jeg snakker ikke om spøkelser nå, Maja,» sukket Nelly, tydelig oppgitt over henne. «Hvor lukter’e kamfer hen her på gården?»

     «Inne hos fru Leonora?»

     «Nettopp!»

     «Mener du at hun ...»

     «Hu’ har vært her inne, ja,» fastslo Nelly tørt og gravde seg ned under teppene igjen.

     Maja myste for å finne ansiktet hennes i mørket. «Hvorfor skulle hun snike seg inn til oss midt på natten?»

     En rasling i tøy kunne tyde på at Nelly trakk på skuldrene. «Kanskje hu er på musejakt.»

     Maja måtte le, enda så tøvete det var. Nelly begynte også å knise, og plutselig lå de i en uryddig klump av ben og armer, slik de pleide.

     «Å, hvordan ville det ha vært her uten deg, Nelly?» sukket Maja og kjente den siste resten av uro slippe taket.

     «Tja, ganske stusslig, sku’ jeg tru,» flirte Nelly og ålte seg bedre til rette. «Men nå må vi sova, ellers blir’e ikke bare lukta ta frua vi får merke i morra.»

     Maja lukket øynene. Det fantes sikkert en tilforlatelig forklaring på at fru Leonora hadde kikket inn til dem. Kanskje hadde hun kjent røyklukt, og ville undersøke at alt var i orden? Eller hun hadde hørt lyder. Jaktet hun på det beryktede spøkelset, i håp om at det skulle slutte å skremme tjenestefolket fra gården?

     Etter en stund snudde hun på hodet. Det var visst umulig å få sove. Hun strakte på nakken. En dus flekk på gulvet viste hvor korsettet hennes lå. At hun ikke hadde passet på å henge det opp da Nelly tente lyset! Lot hun det ligge, fikk sikkert Bebb og Sørine øye på det når de våknet. Ville de ikke stusse over hvordan hun hadde fôret det ut, selv om det meste av tøyfillene var fjernet?

     Hun slapp seg tilbake på puten med et lydløst sukk. Det var en gåte hvordan korsettet hadde havnet på gulvet. Hun var alltid omhyggelig med å pakke det inn i kjolen sin før hun hengte det pertentlig over stolryggen.

     Kamferen. Fru Leonora. Et uhyggelig gufs fikk henne til å lirke føttene nærmere Nellys. Hvis det virkelig var fruen som hadde vært her inne ... hadde hun rotet igjennom tøyet hennes? Tenk om hun hadde oppdaget det omsydde korsettet, og gjettet hva det var til! Stakkars henne da!

Til toppen

Bøker i serien