Isobel gikk ut i foajeen og satte seg i en av de myke stolene. På bordet lå det flere magasiner. Hun tok ett og bladde i det på måfå. Tankene var hos Lennart Eikemo og de mosegrønne øynene hans. 
Det var sånn trafikk av folk i foajeen at hun ikke klarte å konsentrere seg om magasinet. Og da Lennart Eikemo kom ned trappen kledd i sort dress og hvit skjorte, måtte hun kvele et gisp. Han var så vakker, men samtidig så hun at han ikke hadde gjort noe med håret. Det så nesten litt bustete ut, men han virket komfortabel med å ha det slik, og det kledde ham godt.
Han så i hennes retning. Raskt løftet hun magasinet foran ansiktet, men da hun hørte et kremt, la hun bladet på det runde bordet som sto ved siden av henne.
«Så det er her du sitter? Kan jeg holde deg med selskap?» spurte han høflig, men med glimt i øyet.
«Eh, ja, bare sett deg der, du.» 
Han satte seg og lente seg litt frem. Det var som om hun ble tvunget til å se på ham. Samtidig ble hun trukket mot ham – som en magnet. Øynene deres møttes, og da så hun det. Det var mer enn beundring i det blikket. Hjertet hoppet og danset i yr glede.
«Så du bor i Lierbygda,» sa han. 
«Ja, jeg bor i Lierbygda, men jeg er ofte her på Kongsvinger. Jeg liker meg her.» Hun følte seg flåsete, men hun var blyg. Hun ble som en svamp bare han så på henne. Medgjørlig og varm.
«Jeg ser frem til å bo her. Pensjonatet har fått ry på seg helt til Christiania. Mange skryter stedet opp i skyene. Det er også populært med festningen som ruver på toppen. Og for ikke å glemme småhusene og de bratte, smale bakkene.»
Hun hørte glede i stemmen hans. Han så virkelig frem til å bo og arbeide her. Han var virket tilgjort eller ute etter posisjon og penger. Han var en sann venn av Olav, slo hun fast.
«Jeg tror Marna ble overrasket over å finne deg i stuen.» Isobel smilte. 
Han smilte tilbake. «Olav valgte å overraske sin hustru. Han skrev at han ville gjøre noe spesielt for seg selv og sin familie. Det var hyggelig å prate med deg, men nå får gå inn til Olav. Jeg må sette meg inn i driften og regnskapet. Pensjonatet er fullbesatt, har jeg forstått. Alle værelsene er opptatt, og det kommer stadig nye reisende som vil ha losji over natten.»
«Ja, her er det alltid gjester,» sa Isobel. «Jeg blir med deg inn i leiligheten.»
Han bukket lett, og de skulle til å gå, men ble stående da en kvinne kom inn døren med tre tjenestepiker på slep, bærende på reisevesker. Kvinnen var kledd i en vakker, lysegrønn kjole med høy hals. Håret under den nette hatten var lyst, men satt opp med perlespenner. Den stilfulle kåpen, som hun hadde valgt å ikke kneppe igjen, var av beste kvalitet. 
Isobel forsto med en gang at dette var en fornem dame, for hun var så rank i ryggen at det nesten var vondt å se på. 
Isobel så på Lennart Eikemo og kjente sjalusien brenne da han ikke klarte å ta øynene fra damen. Så gikk han fra Isobel og bort til den fremmede kvinnen. Han bukket lett og kysset hånden hennes.

Til toppen