Kristin la ansiktet i hendene og rugget frem og tilbake. Gud, som hun savnet faren og småsøsknene! Hun savnet Bertine også. Det slo brått ned i henne at Bertine også var blitt sveket av Ingebor. Det var jo hun som hadde brakt niesen sin til Hofstad. For en skyld hun måtte føle!

Hun roet seg ned ved å lese noen vers i Bibelen, mens det langsomt ble skumt utenfor. Ordenes evige sannhet fylte henne, de var som balsam for sjelen. Til slutt blåste hun ut lyset og gikk til sengs.

I drømmen sto hun ved en åpen grav. Det var mørkt, og et tungt, svart regn hamret ned over henne. Hun var alene på kirkegården. Kisten lå nede i den svarte jorden. Det kunne ikke være faren som lå i den, til det var den altfor liten. Det var et barns kiste. En veldig gru fylte henne og ville drive henne ned i den samme graven. Over hamringen av regnet hørte hun plutselig en annen lyd. Hun stirret på kisten. Noen lå der inne og banket! En svak, desperat hamring fra en liten neve. Hun åpnet munnen og skrek navnet hans: «Sigurd!» Våt, svart jord begynte å rase ned på kistelokket. Hun falt på kne. «Sigurd!» Nå haglet store jordklumper ned på kistelokket, bare bleke flekker lyste opp mot henne. I det samme satte kirkeklokkene i å ringe. Hun lukket øynene og lot seg falle ned i hullet … og våknet med et veldig rykk i kroppen.

Kirkeklokkene slo to nye, rungende slag, men i den virkelige verden denne gang. Hun klarte ikke å stoppe gråten. Det grusomme bildet av kisten, lyden av Sigurds hender som hamret mot lokket ... det var ikke til å holde ut!

Hun satte seg opp i sengen, og fikk til slutt herredømme over gråten. Sløvt så hun seg rundt i det lille rommet. Det var bare en antydning til grålysning utenfor vinduet. Bordet og stolen kunne skimtes, blålige og tause, som om også møblene var av stein. Etterdønningene av drømmen bølget gjennom henne. Det var bare en drøm ... bare en drøm ... Hun pustet dypt. Hvorfor ringte kirkeklokkene på denne tiden? Var det noe galt? Hun lyttet, men hørte verken ropende stemmer eller løpende skritt.

Hun måtte ut i et nødvendig ærend, så hun sto opp og kledde på seg. Luften var skarp. Hun skyndte seg rundt til baksiden av den lille kirken. Der fant hun et einerkratt og satte seg på huk bak det, ute av syne. Det var ikke tegn til liv noe sted. Raskt gikk hun tilbake og lukket døren stille bak seg. Hun tok av deg yttertøyet og kjolen, la seg i sengen og lot øynene gli igjen.

Drømmen hadde vært et tegn fra Sigurd. Han fortalte henne at han var fanget og trengte hennes hjelp. Hun kjente det som en sannhet i hele seg. Jeg er på vei, Sigurd. Hører du meg, gutten min? Jeg har ikke glemt deg. Jeg er på vei.

Til toppen