Stemmer fra fortiden (Heftet)

Serie: Solens barn 7

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Solens barn
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202652746
Kategori: Romanserier
Omtale Stemmer fra fortiden

En kvinne – en drøm – en fortid

Ekteparet Due er på reise langs kysten for å vaksinere folk mot kopper. Underveis oppdager Karoline at hun er med barn. Helst vil hun avbryte reisen, men det kommer ikke på tale, sier Andreas. Karoline klamrer seg til håpet om at hun og Laurent en dag kan få et liv sammen.

Som perler i vannkanten lå de hvite sjøbodene, og bakenfor brygga lå det store handelshuset. Karoline satte opp farten. Tenkte at en kopp kaffe ville smake godt her ute i havgapet. I det samme var det som om en kraftig hånd langet ut og slo henne over skuldrene. Karoline stupte fremover og så klippekanten nærme seg.

Til toppen

Flere bøker av Hege Løvstad Toverud:

Utdrag

Borte på torget ville Barry ha henne til å kjøpe melk og ost. Hun gjorde som hun ble bedt om. Løp mellom bodene det forteste hun kunne og ba om de rette varene. Ga seg ikke tid til å prute på unsen. En av torgkonene roste henne for at hun var så flink til å gå ærender, og insisterte på å gi henne et kremmerhus med sukkertøy.

– Takk, sa Stine og sendte utålmodige blikk i retning karjolen mens kona spadde opp fra glasskrukken. Barry hadde parkert i en sidegate og bedt henne komme så fort hun var ferdig. Ikke noe tull denne gangen heller!

– Bringebærdrops og kamferdrops. Og litt Kongen av Danmark på toppen? sa damen og klappet henne på kinnet. – Vær så god, lille venn.

– Tusen takk, sa Stine, og så pilte hun av gårde. Bare ikke Barry ble sint for at hun drøyde. Da ble turen med båten sikkert ukoselig. Hun fikk gi posen med dropsene til ham, så ble han nok glad igjen.

Å, som hun skulle så ønske hun hadde rukket å si ha det til Inga. Stine kunne ikke skjønne hvorfor det hastet sånn, men Barry hadde forklart henne at han hadde fått et tilbud fra verdens beste tigertrener, som tilfeldigvis bodde i Russland eller Polen, eller hvor det var, og dette var et tilbud som hvem som helst som eide en tiger, ville blitt overlykkelig av å få. Skulle hun virkelig gjøre seg bedre enn dem?

Stine hadde rødmet i en blanding av stolthet og skam, og skyndet seg å pakke. Så hadde hun spurt litt forsiktig om ikke Inga kunne få være med, men da hadde Barry blitt sint. Sagt at «mye vil ha mer», og nå fikk hun jammen være glad for at hun fikk ha broren sin med seg! Og det var jo sant. Stine fikk være glad for det.

Hun langet ut over torget. Hvor var det Barry sto med vognen, igjen?

– Hei! hørte hun plutselig en mannsstemme bak seg. Stine snudde seg, men ingen var å se mellom torgbodene. Bare torgkona, som vinket ivrig og smilende farvel.

Stine vinket tilbake og fortsatte å gå mens hun kikket seg litt over skulderen. Snart var hun ved gaten. Var det ikke her et sted Barry skulle stå? Hvor var vognen, tro?

– Hei! Du der! hørte hun igjen, og i samme øyeblikk kom en skygge farende ut fra smuget.

En mørk mann stilte seg foran henne. Først kjente hun ham ikke igjen. Han så bare ut som en hvilken som helst loslitt, skjeggete og fæl fyr, uten at det gjorde ham mindre skrekkinngytende av den grunn. Men så smilte han, og da begynte det å demre for henne. Og da han sakte trakk noe ut av lommen og sto der med bjørnesmykket hennes dinglende mellom hendene, var ikke Stine lenger i tvil.

Bjørnemannen!

Han som hadde stått inne på vertshuset og lagt ut til den andre om at han skulle hevne seg. Både på henne og på mor! «Bare vent til jeg får tak i dem,» hadde han sagt.

Stine snudde seg for å legge på sprang, men plutselig grep mannen henne som en klo om skulderen.

– Tenk at jeg skulle møte deg igjen, sa han og pekte på smykket. – Du har vel ikke glemt dette?

Hun frøs til is. – Ne … nei …

– Ikke være redd, sa han. – Jeg har ikke tenkt å gjøre deg noe.

Det trodde hun hva hun ville om. Hun hadde tross alt sluppet ut bjørnene hans.

Og ganske riktig: – Jeg veit nok at det var du som slapp dem ut, sa mannen mens han holdt smykket frem. Gliste oppmuntrende, som om han ville gi det til henne, men likevel ikke. – Om du visste hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å jule deg opp for det der. Gi deg en skikkelig omgang.

Stine rev seg løs og forsøkte å løpe, men manne tok henne hardt i armen. Denne gangen ristet han henne. – Hele formuen min. Du slapp den rett ut i skogen, fandens unge.

– Jeg mente det ikke …

Han ristet henne hardt nå og flekket de brune tannstubbene. – Mente det ikke? Å, kom ikke her. Men når det er sagt, så vet jeg om noen som gjerne skulle hatt fatt i deg.

– Å?

– He, he. Ja, Noen som har leita etter deg både lenge og vel, og som du nok …

Å hjelp, tenkte Stine. Øvrigheta! Mannen hadde anmeldt henne. Nå skulle han ta henne med til Botsen.

Til toppen

Bøker i serien