«Jeg blir nødt til å dra,» sa Olea. «Slik er det bare.»
«Ingenting er bare slik,» mente Tomine. «Alt har en rimelig forklaring.»
«Vi forstår,» forsikret Matilde. Hun smilte vennlig til Olea, før hun sendte et irettesettende blikk mot Tomine. «Du har visst glemt at Olea er hjemmehørende lenger sør i landet. Hun kom til oss fra flatbygdene ved Mjøsa.»
Nei, skrek det av protester i Olea. Slik var det ikke. Hun hadde ingen tilknytning til disse stedene. Hun var kun blitt sendt dit fordi hun var foreldreløs, etter at først moren, og så faren, døde. Tanken på Storvolden gård fikk det til å grøsse inni henne, og det som skjedde senere, etter at ugjerningen ble oppdaget og som en følge av dem.
Guttene som ble plassert rundt om på andre gårder, bare for å fortsette å slave under kummerlige boforhold, alltid nederst på rangstigen, hundset og kuet og ikke unnet annet enn skyller til mat. Selv kom hun til presteparet Hamre og fikk lære at folket hun stammet fra var avskydd og foraktet – og at også hun måtte bøye hodet og skamme seg. Nei, gjentok det tause skriket inni henne. De tok feil. Det stedet hun skulle kalle sitt var ennå ikke funnet.
Tomine gjorde et kast med hodet.
«Men Olea kan da umulig ha noe ønske om å vende tilbake til denne prestegården. Det nekter jeg simpelthen å tro.»
Olea trakk igjen pusten.
«Du har helt rett. Jeg har ingen som helst planer om å oppsøke prest Hamre og hans kone.»
Tomine ble smal i blikket og stirret utfordrende på henne.
«Så hvor har du tenkt deg? Til fru Lumholt i Christiania? Er det slik å forstå?»
«Nei,» svarte Olea med et sukk. «Jeg skal ikke til Christiania.»
Tomine fortsatte utspørringen: «Så fortell oss hvor du skal? Det må da være mulig å gi oss et ordentlig svar.»
«Jeg har mennesker som står meg nær,» sa Olea stille. «Jeg må tilbake til dem.»
«Hvem da? Du har aldri fortalt om familie og slektninger. Jeg må si det er svært merkverdig at du plutselig husker på dem.»
«Nå rekker det, Tomine!» Matilde bet henne av med en sint formaning. «Jeg vil ikke høre mer mas om dette. Du får tie og tenke før du lirer ut av deg mer uvettugt snakk. Naturligvis har Olea kjentfolk. Alle har da noen som står dem nær.»
Tomine vred iltert på leppene, men holdt inne og tidde. Olea håpet at det ikke kom flere spørsmål. Dette forhøret ble en ekstra påkjenning. En pine fordi hun ble tvunget til å hente frem minner som gjorde henne ulykkelig og svak. Hun beveget leppene og forsøkte seg på et smil, men lot være å si mer.
De spiste ferdig og ryddet kjøkkenet, før de tuslet opp trappen til soveværelset. Det kjentes befriende å få legge seg og trekke teppet rundt seg. Olea var trett og visste at søvnen ville komme snart, på tross av alt som hadde skjedd denne dagen. Eller kanskje nettopp derfor. Søvnen ble den kjærkomne flukten hun behøvde. Hun kapslet inn tankene på Håvard, ikke fordi hun ville det, men fordi det var nødvendig. Ingenting varte evig, og noe varte kortere enn andre ting. Slik måtte det være. Hun hadde tatt et valg. Hun skulle videre nå. Vandre videre på nye stier.

Til toppen