Stille vann (Heftet)

Serie: Barn under månen 10

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Barn under månen
Serienummer: 10
ISBN/EAN: 9788202597528
Kategori: Romanserier
Omtale Stille vann

Günther og Håkon får seg en overraskelse når de finner mannen som er blitt sett luskende rundt. En del av de uforklarlige hendelsene på Lunner blir oppklart, men likevel er det noe som skurrer.

Brita griper enhver anledning til å snoke i sakene til Rasmus, og skremmende opplevelser får henne til å søke hjelp fra uventet hold.

– Du sa at det spøker her. Leif er ivrig. – Jeg tror jeg kan hjelpe deg.

Brita stirrer avventende på ham.

– Du kan spørre Anne Vatne. Hun er synsk. Her er telefonnummeret.

– Takk. Brita kikker på lappen.

– Det er bare én ting.

Brita ser spørrende på ham.

– Jeg synes dette skal bli mellom oss. Om Rasmus får greie på det, blir det bråk.

Til toppen

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Brita har akkurat lagt seg når det banker forsiktig på døra. Hun trenger ikke å lure på hvem det er, og hun burde ikke svare, men et svakt kom inn slipper likevel over leppene hennes.

– Så du sover ikke? Rasmus hvisker.

Brita skimter ham så vidt idet døra er åpen. Når han lukker den, forsvinner han i skyggene.

Han kommer helt inn og setter seg på sengekanten. – Kan du tenne lampen? Det er vanskelig å snakke når jeg ikke ser deg.

Brita gjør som han sier. Lysskjæret legger seg lunt omkring dem, men innvendig raser følelsene i dem begge.

Et kort sekund blir han blendet av skjønnheten hennes. Han flykter med blikket mot fotografiet av moren, de er så like at det gjør vondt. Så rensker han stemmen. – Det er noe jeg har lyst til å vise deg.

Hun løfter det ene brynet, har lyst til å spørre om det ikke kan vente til i morgen, men tier.

– Det er fint om du blir med inn på rommet mitt. Han stryker henne kjærlig over armen. – Du minner meg sånn om min mor. Det kommer som en hvisken, men han kunne like gjerne ha skreket.

Som for å fjerne smerten, presser Brita høyre hånd mot tinningen.

– Kom! Han fortsetter å hviske.

Brita strekker seg etter morgenkåpen, men Rasmus stanser henne. – Du trenger den ikke, sier han mildt.

Viljeløs følger hun med ham ut i gangen og inn på soverommet. Hun registrerer at maleriet fremdeles henger skjevt.

– Sett deg på sengen, så skal jeg finne den frem.

Brita adlyder. Hun synker ned i madrassen mens hun følger med på det han foretar seg.

Han åpner døra til klesskapet og henter frem en kjole.

– Har den tilhørt May? Brita våger nesten ikke å stille spørsmålet.

Han nikker. – Synes du det er merkelig at jeg tar den frem?

Hun rister på hodet, men vet ikke helt hva hun mener.

Rasmus stryker hendene over det vakre, hvite silkestoffet som er dekket med nesten gjennomsiktige blonder.

Brita registrerer at han rekker henne kjolen. – Ta den på! Røsten er mild, men hun sanser det bestemte i tonefallet og vet at det vil være uklokt å nekte.

Rasmus lener seg til kommoden. Han har lagt armene i kors.

Brita blir sittende en stund på sengen. Brystet hever og senker seg, og kvalmen fyller hele henne. Hvor er det blitt av den mannen hun traff i Oslo? Det skjedde så mye på den tiden, kanskje hun ikke kjente ham godt nok?

Hun vil be ham om å gå ut mens hun skifter, men den bestemte minen hans får henne til å la være. Det er skremmende hvor godt hun har lært ham å kjenne, samtidig skjønner hun at det fortsatt er mye hun ikke vet om ham.

Snoren øverst i halsen er vond å få løsnet, og hun fingrer nervøst med silkebåndet.

– Jeg skal hjelpe deg. Han er fremme hos henne før hun får svart. Hendene hans virker unaturlig mørke mot det lyse stoffet. Pusten hans berører ansiktet hennes.

Brita husker hvordan hans nærhet virket på henne før, men alt hun kjenner nå, er en blanding av engstelse og avsky.

– Sånn. Han rygger for å få bedre oversikt, blikket fester seg ved utringningen, og ubevisst løfter Brita hånden og dekker seg til.

– Da kan du skifte. Han er hes i stemmen, blikket er mørkt og dypt.

– Jeg går inn på det andre soverommet. Det kommer raskt og bestemt. Mays kjole gir fra seg en raslende lyd idet Brita skynder seg mot døra.

Rasmus rekker ikke å si noe før hun er ute, og han lener seg tungt bakover mot kommoden og lukker øynene. – Nå må jeg skjerpe meg, hvisker han. – Jeg må ikke bli for svak.

Brita grøsser idet hun kommer inn på Mays værelse. Så slipper hun kjolen over hodet. Silkestoffet er kjølig mot huden, og hun glatter på skjørtet før hun prøver å få kneppet knappene i ryggen. Som langt borte fra oppfatter hun bankingen på døra. Herregud, er han der allerede?

– Trenger du hjelp? Døra glir sakte opp.

– Nei da, det går fint. Det er så vidt hun rekker å skille leppene før ordene strømmer ut av henne. Han er nødt til å høre hvor nervøs hun er.

Han kommer rolig inn i rommet. Blikket hans fylt av vantro. – Ser du det?

– Hva da? Det er nesten ikke hørbart.

– Du er så lik henne.

Brita svelger når han kommer opp på siden av henne.

Så står han bak henne. Han begynner å kneppe igjen kjolen. Han betrakter huden hennes, tar seg god tid.

Hun lukker øynene. Når hun åpner dem igjen, står han foran henne, og munnen hans er formet i et salig smil. – Nå er jeg lykkelig, Brita. Det er på grunn av deg.

Brita nikker stivt. Det er som om kjolen skal kvele henne, den strammer i halsen. – May var nok egentlig en størrelse mindre enn meg, sier hun og ler nervøst.

– Nei, hun var akkurat som deg!

Brita holder pusten idet han går rundt henne.

– Legg deg på sengen!

Engstelig sier hun: – Er ikke det å gå litt langt? Du sa at du ville vente.

– Du trenger ikke å være redd for at jeg skal røre deg. Jeg vil bare se på deg.

Skeptisk legger hun seg med hodet på blondeputen og blir liggende stiv og vaktsom. Hun ber om at han må nøye seg med dette, men noe sier henne at dette bare er begynnelsen.

Rasmus trekker pusten dypt. Så går han bort til henne og danderer håret hennes før han igjen tar et skritt tilbake. – Se på meg, Brita.

Hun har aldri hørt stemmen hans så myk, og blir overrasket når hun oppdager tårene som renner nedover kinnene hans.

– Hvorfor piner du deg selv på denne måten?

Han svarer ikke, men i et langt steg er han borte ved sengen, faller på kne ved hodegjerdet og gjemmer ansiktet inn mot halsen hennes.

Først vet hun ikke hva hun skal gjøre, men så søker hånden av seg selv opp mot håret hans. Hun stryker forsiktig. Han er plutselig blitt et barn som trenger trøst.

Rasmus er livredd for de sterke følelsene som vekkes i ham ved den varsomme berøringen. Det var akkurat slik moren gjorde det like før hun døde. Plutselig setter han seg opp og fanger hånden hennes.

– Rasmus …

Hun prøver å sette seg opp, men han legger den ene hånden mot skulderen hennes. – Ligg stille, mor. Jeg vil ha det akkurat slik.

Brita ser skrekkslagen på ham. Var det noe hun innbilte seg, eller kalte han henne “mor”? Vissheten om at det hun hørte er riktig, får det til å knyte seg i magen. – Nå må vi holde opp med dette, Rasmus. Hun hever stemmen og dytter vekk hånden hans. – Jeg er trett, og dette begynner å gå meg på nervene.

– Men mor, da! Han ser fortvilet på henne.

– Jeg er ikke moren din, Rasmus. May er død! Det siste sier hun mens hun borer blikket inn i hans.

– Du skulle aldri reist tilbake hit. Hun slenger føttene ned på gulvet og reiser seg.

Rasmus’ blikk er blitt fremmed der det møter hennes. – Husker du skolen jeg gikk på?

Brita rister på hodet. – Hvordan skal jeg kunne huske det? Jeg er Brita. Skjønner du ikke? Hun har gråten i halsen. – Og fortsetter vi dette spillet, er jeg redd det ender galt.

Han nærmer seg, og Brita rygger mot døra. Hun legger hånden på håndtaket, men rekker ikke mer enn å trykke det ned før han står helt inntil henne.

– Du skuffer meg, jeg trodde du husket.

Brita presser hodet mot karmen idet han lener seg mot henne. Leppene hans streifer hennes. – Du sa du ville vente, Rasmus. Hun hikster.

– Ja. Selvfølgelig. Han vrir om nøkkelen i døra og nærmer seg sakte.

Hendene hans åpnes og lukkes, og hun stirrer som paralysert på dem. Så sier hun hardt: – Du må gå nå, Rasmus!

– Gå? Han ser uforstående på henne, og hårene reiser seg i nakken hennes når han ler en litt underlig latter. Så skyter hånden hans gjennom luften og legger seg stramt om håndleddet hennes.

Til toppen

Bøker i serien