Jean løper frem, tar tak i Herberts dressjakke og drar ham bakover med en veldig kraft. – Hvem i helsike tror du at du er? skriker han.

Herbert er blitt gustengrå i ansiktet, og blikket søker Brita, som står som stivnet. Forskrekkelsen lyser ut av øynene hennes. Tanker om at hun aldri burde ha gått hit for å møte rallaren, fyker gjennom hodet hennes, men det er for sent.

– Det er ikke slik du tror, Jean. Hun forbanner den skingrende stemmen sin.

Noen unggutter som kom fra gruvene, stanser rett nedenfor. De følger nysgjerrig med på opptrinnet.

– Ikke slik jeg tror? Jean fnyser mens han åpner og lukker de kraftige nevene. Han har lyst til å slå og skrike. Fortelle den fordømte rallaren at han har sparken, men i bakhodet surrer det som skjedde for en stund siden.

– Forsvinn! Han skuler mot Herbert, som flytter urolig på seg, og rallaren lar seg ikke be to ganger. I full fart farer han oppover bakken mot brakkene.

– Så var det oss. Jean vender seg mot Brita. Ansiktet hennes er som hugget i stein der hun møter blikket hans. Ordene treffer ham rett i magen.

– Jeg vil skilles, Jean!

Han blir varm og kald om hverandre. – Du snakker som du har vett til, Brita. Hva skal det bli med deg om ikke jeg tar meg av deg? Du drikker jo verre enn en bryggesjauer.

Brita ler hysterisk, og øynene slår gnister når hun svarer. – Jeg greier meg bedre uten deg, Jean. Mye bedre. Det er på grunn av deg jeg drikker. Skjønner du ikke det?

Det blir med ett kaotisk inni ham, og et øyeblikk er han som lammet. Som i en tåkedis ser han Brita vende ryggen til og løpe nedover bakken mot landhandelen. Hjertet slår som besatt idet han kommer opp på siden av henne. – Du kan ikke skille deg fra meg, Brita!

Ordene slippes støtvis ut av munnen hans.

– Gi meg én skjellig grunn til at jeg ikke kan det. Hun setter opp tempoet enda litt. – Du betyr ikke en døyt for livet mitt, Jean, og du kan dra dit pepperen gror!

Hun tar seg ikke tid til å lukke smijernsporten, men stormer mot inngangsdøra. Hendene roter i lommene etter nøklene. Bak seg kan hun høre Jeans tunge pust. En kvalmende blodsmak fyller munnhulen.

– Du får ingenting om du flytter. Jean stanser på nederste trinn.

Brita har vridd om nøkkelen, nå legger hun hånden på klinken og vender seg mot ham. – Det jeg trengte her i livet tok du fra meg for lenge siden.

Jean stirrer inn i blikket som er blitt sorgtungt.

– Du tok håpet om at det finnes en kjærlighet for meg, Jean. Skjønner du? Du har tatt fra meg selve nerven til det livet jeg trodde på.

Han åpner munnen for å si noe, men det er som om stemmen har frosset fast i ham, og han ser med uklart blikk at hun forsvinner innenfor. Så smeller hun døra igjen rett for ansiktet på ham. Jean tenker at han bør løpe etter henne, få henne til å forstå at hun handler feil, men plutselig er det som om all kraften renner ut av ham.

Med tunge, nølende steg snur han seg og stirrer utover området. Aldri har det vært så grått på Grua. Langsomt begir han seg mot Bjørkly.

Brita blir lettet når hun skjønner at Jean ikke følger etter henne, og raskt pakker hun koffertene. Det er ikke lenge siden hun hadde dem fremme sist. Den gangen lot hun seg overtale til å følge med hjem, men nå er det ingen vei tilbake. Hun er nødt til å komme seg bort.

Til toppen