Da Maja ble alene, la hun seg god til rette i sengen. Hun skulle til å lukke øynene, men det ble til at hun stirret mot den mørkeste delen av rommet. Det var da vitterlig noen som rørte seg der borte. Hun var så sikker som at hun lå i sengen. Men hva var det?
«Hvem er det som gjemmer seg der borte?» ropte hun, men fikk ikke noe svar. Hun forsøkte igjen, men ingen svarte. Det endte med at hun skjøv seg ut av sengen, plantet føttene på det kalde gulvet og reiste seg. Det svimlet for henne, men det fikk ikke hjelpe. Det var noen der borte, og det skulle hun finne ut av.
Hun stavret seg bortover gulvet og måtte holde seg fast i en stol som sto der før hun kom seg videre. Da hun endelig kom bort til den mørkeste delen av rommet, kjente hun iskald pust i nakken. Det sitret i hele kroppen. Hun stivnet, men hun forsøkte å ikke få panikk. Her gjaldt det å ikke vise seg redd, tenkte hun.
«Jeg vil at du skal gå herfra, hvem du enn er. Jeg vet at det er en pike som har holdt til i huset, og at også Arnstein har vært her, kanskje han er her ennå, men nå er det nok. Jeg vil ikke ha besøk. Dette er mitt hjem!» Hun så seg rundt, men det var stille. Hun fant ut at hun fikk komme seg i seng igjen. Hun hadde sagt sitt.
Da hun var nesten framme ved sengen, kjente hun et puff i ryggen. Hun falt så lang hun var og slo ansiktet og knærne i gulvet. Hun stønnet av smerte og forsto at noen måtte stå rett over henne.
«Gå vekk! Jeg er ikke redd deg!» ropte hun ut og forsøkte å sette seg opp. Uansett hvor mye hun forsøkte, var det umulig, for hun kjente tydelig en fot som presset henne ned slik at hun ikke kom noen vei.
«Jeg sa at du skulle forsvinne! Dette er mitt hjem!» skrek hun. Nok var nok. Hun var mer sint enn redd nå, og det gjorde vondt i ansiktet. 
«Kom deg vekk! Du forstyrrer meg,» lød en dyp stemme. Hun kjente den ikke igjen. Hun antok at hvem det nå enn var at denne stemmen tilhørte, måtte det være en mann som hadde bodd her for lenge, lenge siden. Lenge før Arnstein og piken i kottet bodde her på gården. 
«Jeg forstyrrer ingen. Det er du som forstyrrer meg. Hvor lenge har du vært her?» Hun snudde litt på hodet, men kunne ikke se noen over seg. 
«I hundre år. Så kom dere vekk. Dere ødelegger hjemmet mitt. Jeg jager dere fra gården. Det tok lang tid å bygge den opp igjen etter … etter brannen … det kan skje igjen. Så vokt deg for udyret.»

Til toppen