Emma hev etter pusten og tok et skritt tilbake. Blikket var festet til smykket rundt kvinnens hals. Det suste i hodet, og et øyeblikk var hun redd for at hun skulle besvime. Nølende trykket hun kvinnens hånd. Hun kjente kulden, og fikk et bestemt trykk, som om kvinnen ville markere hvem hun var. Oliver la armen rundt midjen hennes og rynket pannen. Det var noe spørrende i blikket hans. Kanskje han la merke til hvor utilpass hun ble?
– Jeg skal vise dere opp til rommene, sa han, tok vesken hennes og gikk mot trappen.
– Vi serverer et enkelt måltid inne i dagligstuen nå, og så blir det middag senere i dag, sa en kjølig stemme bak henne. Som om de var på et hotell, tenkte Emma, og fulgte etter Oliver. Johannes kom bak henne. Emma gikk sakte opp den brede trappen som svingte opp til andre etasje. Det hang flere landskapsmalerier på veggene, og noen av dem var fra gården. Hun gledet seg til å studere dem nærmere. De gikk bortover en lang gang, før Oliver stanset.
– Dette rommet kan du få, Johannes, sa han med et smil og åpnet døren. – Du får bare finne deg til rette. Det er ikke så høytidelig her som det kan høres som.
– Er det ikke? Johannes gliste bredt. – Jeg er nå ikke så sikker på det, Oliver.
– Eva vil bare gjøre et godt inntrykk. Hun har vel vært spent på å treffe dere, hun også.
Johannes nikket.
– Bør vi kle oss om nå?
– Nei, det er ikke nødvendig, kan du vel skjønne. Oliver ristet på hodet og lo. – Kom, Emma, så skal jeg vise deg hvor du skal sove. Det glitret ertende i blikket hans. – Du skal få det fineste rommet, det har jeg bestemt.
– Ja vel. Hun svelget tungt og fulgte etter ham helt i enden på gangen.
Oliver åpnet døren og slo ut med armene.
– Dette rommet har to vinduer, og du har utsikt både mot fjorden og mot tunet. Nå, hva synes du?

Til toppen