Aila satt på en benk i hagen og lyttet til de kaklende endene som svømte rundt i dammen. Så sorgløse de var, tenkte hun. Så uvitende om alt det triste som skjedde. Hun sukket og blunket bort tårene. Møtet med svigerfaren hadde frarøvet henne nattesøvnen og gjort henne opprørt og nedstemt. Da klokken var syv, hadde hun gitt opp håpet om søvn og stått opp. Hun hadde kledd på seg og gått ut i hagen.
Nå var klokken åtte, og det så ut til å bli en varm og fin dag. Himmelen var klar og blå, og solen var på vei opp. Gresset glitret av små duggperler som ville forsvinne når varmen kom for fullt. Døtrene sov, men hun hadde vært innom kjøkkenet og bedt Lizzie vekke dem.
Dagen som lå foran henne, skulle hun bruke til å se over skadene i stuen og snakke ordentlig med Cecil. Hvis han ville snakke med henne, da. Hun hadde oppriktig vondt av ham, og håpet ikke han hadde mistet forstanden helt.
Hun lot blikket gli over den ustelte hagen. Fjorårsgammelt løv og råtne blader lå fremdeles på bakken enkelte steder, og gresset burde vært klippet. Innimellom de vakre rosene var det visne blader, og knopper hang med hodet.
Hun dreide tanken bort fra svigerfaren. Hun måtte ansette en ny gartner og to tjenestepiker. Aila sukket. George hadde fortalt at Cecil hadde stengt av halve huset etter at hun dro til Senja. Det var mye å ordne opp i, men hun fikk brette opp ermene og gå i gang. Det var ingen annen råd. Huset skulle være i god stand den dagen William kom hjem. Det stakk sårt i brystet ved tanken på ham. Hvis Alex virkelig var død, kunne hun ikke se bort fra at også William var død. Men så lenge hun ikke hadde fått noen beskjed om det, måtte hun holde fast ved tanken om at han levde og at han var på vei hjem.

Til toppen