Dina halte og dro i Pernille. Redselen lå som en stram knute i magen da hun løp snublende etter Dina gjennom skogen. Hun var kvalm og uvel og hadde blodsmak i munnen etter den hasardiøse flukten fra gården. Vondt hadde hun også, for Dina holdt hånden hennes i et jerngrep. – Vær så snill, Dina, stans. Jeg klarer ikke mer, gråt hun. – Jeg får ikke puste, og det gjør vondt i hånden min. Hun hev etter pusten. Dina stanset og snudde seg irritert mot henne. – Du skjønner vel at vi ikke kan stanse nå, sa Dina med sint stemme. – De kommer snart. Jeg kan høre dem. – Jeg hører ingenting, gråt hun. – Jeg ber deg, bare en liten stund. Pernille frøs på ryggen da hun møtte blikket hennes. Det var som å se inn i et bunnløst dyp. Ansiktet var en fordreid maske av raseri. Håret, som var samlet i nakken, hadde løsnet og lå i et uryddig vas rundt det vakre ansiktet. Blikket gled mot kniven i Dinas hånd. – Du kommer ikke unna dette, sa hun. – Du blir tatt, før eller senere. – Ikke så lenge jeg har deg. Munnen vred seg i et hånlig smil. – Gulljenta til Nikolai. Smilet forsvant og blikket svartnet. – Alt er din skyld. Og Julies. Det er på grunn av dere han ikke vil gifte seg med meg. Hvorfor måtte du komme til Nordsæth? Dinas stemme dirret av raseri. – Det er ikke sant, det du sier. Hadde far vært glad i deg, hadde han giftet seg med deg. – Det er din skyld og Julies. Dinas stemme var iskald. – Hadde det ikke vært for dere to, hadde jeg vært husfrue på gården nå. – Hva har Julie med dette å gjøre? Far skal ikke gifte seg med henne. Hun er allerede gift. – Er du dum, eller bare later du som? Dina himlet med øynene. – Nikolai er glad i henne, er han ikke? Tror du ikke jeg vet hvorfor han overnattet hos henne da dere besøkte Julie for en stund siden. – Hva mener du med det? Hun ble forvirret. – Jeg vet ingenting om slikt. Dina gransket henne inngående, så nikket hun. – Kanskje du snakker sant, du er for ung til å skjønne deg på slikt, men det spiller ingen rolle. Nå må vi gå videre. Dina dro i hånden hennes, men Pernille ble stående. Noe av kreftene hadde kommet tilbake, kjente hun. Hun plantet føttene i bakken og nektet å rikke seg. – Hvor skal vi? – Til en gammel jakthytte lenger inne i skogen. Jeg har vært der en gang for lenge siden. Nå kommer du, ellers ... sa hun og viftet med kniven. Pernille svelget da hun så den store kniven i Dinas hånd. – Far kommer til å hate deg hvis du dreper meg, sa hun skjelvende. – Du havner i fengsel, og blir sittende der resten av livet. Er det verdt det? Dinas øyne smalnet. – Nå er det nok prat. Kom her, din dumme unge! Dina tok et steg nærmere og holdt kniven opp foran ansiktet hennes. Pernille svelget, og nå turte hun ikke annet enn å adlyde. Dina mente alvor. Hun slapp hånden hennes og dyttet henne hardt i ryggen. – Gå foran, så jeg ser hvor jeg har deg, befalte hun. Pernille blunket tårene bort og begynte å gå. Hva hadde gjort Dina så ond? Hun kjente henne ikke igjen. Hun hadde alltid vært redd den skarpe tungen og det lunefulle humøret hennes, men dette var annerledes. Dina hadde en feberaktig glans i øynene som ikke hadde vært der før. Det var som om ondskapen hadde tatt over. – Ikke prøv deg på noe, jeg er like bak deg, sa Dina, skarp i stemmen.

Til toppen