Størst av alt (Heftet)

Serie: Julie 29

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Julie
Serienummer: 29
ISBN/EAN: 9788202651435
Kategori: Romanserier
Omtale Størst av alt

Endelig kan Andrew innfri løftet sitt om å ta Julie med til Paris og London. En reise som vekker til liv vonde minner, men som også byr på mange opplevelser – og et overraskende møte.

– Hva er det? sa Andrew forbauset. – Det ser ut som om du har sett et spøkelse.
Julie snudde seg mot ham et øyeblikk før hun festet blikket på de to kvinnene igjen.
– De to kvinnene som kommer der, ser du hvem det er? sa Julie. – Jeg tror jeg drømmer.

Til toppen

Andre utgaver

Størst av alt
Bokmål Ebok 2020
Størst av alt
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023

Flere bøker av Anne Marie Meyer:

Utdrag

Hedvig klemte Ingrid inntil seg og strøk henne trøstende over håret. Den såre gråten skar henne i hjertet. Samvittigheten var svart som natten. Kanskje hadde hun selv fortjent straffen hun fikk, men ikke Ingrid. Hun hadde ikke bedt om noe av dette. Hadde bare Reinhardt vært sammen med dem. Ingrid ville ha følt seg tryggere da, og hun også. Aldri hadde hun følt seg så liten og redd som nå. Reisen var som et mareritt hun håpet hun snart ville våkne fra. Hun var sliten av å være redd og på vakt hele tiden. Likevel kjente hun håpet om at en dag ville dette ta slutt og alt bli bra igjen, spire med en svak glød dypt inne i henne. Hun kunne ikke, måtte ikke, gi opp. Hun skyldte dem alle å kjempe imot motløsheten som truet med å overmanne henne. – Ikke vær redd, jenta mi, sa hun lavt, men hun hørte at stemmen skalv. Hun måtte stålsette seg for ikke å vise Ingrid hvor redd hun var. Det mørke lasterommet var klamt og fuktig, lukten fra toalettbøtten i hjørnet, som blandet seg med lukten av oppkast og uvaskede kropper, var nesten ikke til å holde ut. Mange av kvinnene hadde raskt blitt syke av den urolige sjøen og den dårlige maten. Ikke hadde de fått mye mat heller, bare litt tynn suppe av poteter og kål, og halvmuggent brød. Sulten gnog i magen, men tørsten var verst. Hedvig hadde aldri kjent seg så tørst, det føltes som om halsen var full av sand. Selv hadde hun ikke blitt syk, men hun var usigelig trett. Mannskapet om bord viet dem ingen oppmerksomhet, bortsett fra når de kom med mat og vann og hentet dobøtten for å tømme den. Selv fikk de ikke slippe opp på dekk for å få frisk luft, men hadde tilbrakt all tiden nede i det fryktelige lasterommet. De hadde vært til sjøs i minst to døgn, men hun hadde mistet begrepet om tid. Lampen som hang og dinglet fra taket, lyste hele døgnet, med et svakt og dust lys som la lasterommet i et uhyggelig halvmørke. Ikke hadde hun fått sove stort heller. Lydene fra vinden, sammen med gråten og jamringen fra de andre kvinnene, holdt henne våken. Og nå hadde det begynt å blåse opp. Båten rugget og kastet på seg i bølgene, av til så voldsomt at flere av kvinnene skrek høyt. – Hvor lenge skal vi være her? hikstet Ingrid. – Det er så uhyggelig her. – Jeg vet ikke, jenta mi. Ikke vær redd, jeg er her og passer på deg. – Hvor er far? klynket hun. – Jeg vil at far skal være her. – Han er i et annet rom på skipet, sa Hedvig. Hedvig tvang tårene tilbake. Hvorfor hadde de ikke fått være sammen på denne forferdelige reisen? Tenk om hun aldri fikk se Reinhardt igjen? Tanken var så uutholdelig at hun skjøv den vekk med det samme. – Prøv å sove litt, sa hun isteden. – Jeg er hos deg. Datteren roet seg omsider, og til slutt sovnet hun. Hedvig stirret ut i det halvmørke rommet, og nå lot hun tårene renne nedover kinnene mens hun lyttet til den lavmælte praten fra de andre kvinnene. – Hvordan går det? Birgit krøp opp i sengen og trakk knærne til seg, la armene om dem og så på henne. Hedvig møtte blikket hennes. Så hvor trett hun var. Ansiktet var askegrått. Birgit hadde heller ikke sovet stort den tiden de hadde vært om bord. – Det er verst for Ingrid, sa Hedvig lavt. – Hvordan kan de behandle oss slik? Jeg forstår det ikke. Noe som lignet sinne tok plass i brystet. – Dette er jo verre enn leiren vi forlot. Birgit trakk på skuldrene. – Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg et svar, men det kan jeg ikke. Hun slo armene om seg og hutret. – Jeg håper bare at reisen snart er over. Det kan umulig ta så lang tid. Et par døgn til, så er vi fremme, tenker jeg.

Til toppen

Bøker i serien