Mali ringte til Maren allerede uken etter at de hadde vært på Stornes på kaffelag. – E tenkte kan hende at du hadd tid til å komme ein tur innover, sa hun. – Vi snakka jo om at du gjerne ville lære deg det her med garnfarging, og det er tid for det no.
Maren kjente et støt av glede gjennom kroppen. – Å ja, det vil e så gjerne! Men e vil ikkje vara til bry eller ...
– Det er du da ikkje! E kjem ikkje til å røp alle hemmeleghetene mine om korleis e får fram dei ulike fargene, men sjølve garnfarginga skal e lære deg. Du var interessert i urtene mine òg, så e tenkte vi kunna ta ein dag om ikkje for lenge og rusle oppover mot setra her. Nokon av dei urtene e bruker mot forkjølelse held på å bli klare til å plukkes no.
– Har du tid til det her, da? E trudd du satt og vevde mest heile tida?
– Å, ein rekker litt av kvart når ein ikkje er husfrue og har alt ansvaret på garden lenger, svarte Mali. – E følger no med på det meste enno, la hun til, – men ungfolket er så døktig at det går kjøle bra uten at e legg meg oppi alt. Og e vever, men e treng til å gjera noko anna og. Så om du vil, er du velkommen.
Det var første gang på lenge at Maren følte glede. Hun ble stående med telefonrøret i hånden etter at Mali hadde lagt på, og kjente at hun smilte. Det føltes nesten uvant, for det hadde vært mest bitterhet, sinne og gråt i det siste. Men å dra til Stornes og være sammen med Mali gledet hun seg til, og det trengte hun, tenkte hun. Hun trengte å komme ut av huset og få noe annet å tenke på. Slik det var nå, surret tankene hennes mest rundt sviket til Trond, både dag og natt – og gjorde at hun følte seg både syk og elendig. Og sint, tenkte hun. Hun var så såret og sint over sviket hans at hun ble slem. Hun ville det egentlig ikke, likevel ble det til at hun såret ham så ofte hun kunne. Sa slikt som hun egentlig ikke mente, men som hun visste ville gjøre ham vondt. Trangen til å hevne seg på ham og la ham lide også, slik hun led, herjet i kroppen hennes og ble til tider nesten en besettelse.
– Du treng ikkje tenkje på å komme så fort hæmatt, hadde hun sagt, da han sa at han måtte bli noen dager i Trondheim i forbindelse med at han kjørte Oda til toget. – Ikkje for min del, i alle fall. E klarer meg kjøle bra uten deg. Det kan da hende at du treffer på nokon den her gongen òg, som du kan få i seng, så berre gje deg god tid. Du tar vel til takke sjølv om det ikkje er ho Dorbet, veit e.
Hun hadde skammet seg etterpå – følt seg stygg, slem og elendig. Hun hadde sett hvor såret han hadde blitt – sett den mørke sorgen i øynene hans. Men hun rådde ikke med det! Det var som om en djevel hadde tatt bolig i henne, og fikk henne til å si og gjøre ting hun aldri ville ha trodd at hun var i stand til.
Det passet henne bra at hun kunne dra til Stornes like etter at Oda hadde reist, for det lettet litt på tomheten og savnet hun følte etter datteren. Samtidig var hun nesten glad for at Oda hadde dratt. Oda var så følsom, så opptatt av at menneskene rundt henne skulle ha det bra. Det var typisk for henne å bekymre seg om faren og forsøke å få ham til legen.
Det ville ikke ha gått lang tid før hun forsto at noe var galt mellom henne og Trond, tenkte Maren. Eivind var også litt slik, men han sa ikke så mye – han ble heller gående og grunne på det. Og så hadde han Mathilde å dele bekymringene sine med, tenkte Maren. Det var bra for ham.
De to småsøstrene la ikke så mye merke til hvordan det var mellom foreldrene. De var mye i Lia, var opptatt av skole, venninner og ungpikefjas. Så overfor dem kunne de nok holde spillet gående en god stund.

– Du er blitt tynnar, bemerket Mali da Maren kom, og kikket undersøkende på henne.
– Nei, det trur e da ikkje, sa Maren, men hun kjente at hun ble rød. Mali var også et slikt menneske som så alt og merket seg alt. Maren følte nesten at hun så tvers gjennom henne. – Ho Oda har reist tilbakers til Oslo, og det er klart at e sakner ho. Ja, det gjer vi no all, la hun til.
– Ja, unger har ein så lenge ein lever, sa Mali. – Dem veks til, reser ut, gifter seg og får sjølv unger, og slik skal det vara. Men vi følger allveg med dem, bærer dem med oss på godt og vondt. Det er lett å glemme at vi berre har ungan våre til låns, la hun til. – Vi trur ofte at vi eier dem, men vi eier ingen, veit du – verken ungan våre eller andre. Dem eig sitt eget liv, og dem må få leva det som dem meiner er rett for dem.
– Ja, det er vel slik, sa Maren lavt. – Men det kan vara vanskeleg å gje slepp. Ofte trur vi vel at vi sjølv veit best.
Mali nikket. – Det kan det hende vi gjer òg, i alle fall fra tid til anna. Vi har meir erfaring, har meir levd liv bak oss. Men deres liv er deres liv – slik er det.
Mali begynte å gå mot mastua. Maren så at det røk fra pipa, og det kom damp ut gjennom den åpne mastudøra. Mali hadde nok for lengst satt over den store svartgryta full med vann.
– E sa at vi skulla ta ein tur oppetter lia for å plukke urter både til farging og medisiner, sa hun og vendte seg halvveis mot Maren, – men e fann ut at e hadde nok av alt til i dag, så da tar vi den turen neste gong du kjem innover.
Det betydde at hun skulle få komme tilbake! tenkte Maren. Hun hadde håpet på det, men ikke helt våget å tro det.
– Ja, det kan vi gjer, sa hun. – E kjem gjerne att.
– For ei flott ungdråk ho Oda har blitt, sa Mali. – Det går kjøle bra med ho i Oslo, forstår e. Ho er meir enn vanleg døktig når det gjeld song.
– Ja, det har gått bra med ho så langt, svarte Maren. – Det er no songen som er livet hennes, la hun til. – Det er den ho lever for.
– Slik var det med han Sivert òg, sa Mali. – Musikken var kjøle viktig for han, heilt frå han var ein gutunge. E minnest at han satt som trollbunden nede ved løa når det var taterbesøk på garden her, og hørte på at dem spelte. Han var ikkje til å få i hus. Det var tatran som hjalp han Sivert i gang, og som sa at e ikkje måtte stoppe han på noko vis. At han var skapt for musikk, og ikkje for gardsdrift – enda han var no odelsgut. Og det hadde dem aldeles rett i, la hun til, litt fjern i blikket. – E trur det er likeens med Johannes, men han veit ikkje heilt ka han skal velge enno. Men når ein har det i seg, talentet og lidenskapen for noko, så har ein til slutt ikkje noko valg. Det tek den plassen det treng i livet ditt, du rår ikkje lenger med det. Det har e følt på sjølv, la hun til. – Vevinga vart redninga mi ein gong i tida.
Maren ville spørre hva hun mente med det, men Mali sa ikke mer, og Maren våget ikke å spørre. Ville Mali fortelle henne noe, så kom det vel frem etter hvert.
Det ble en uforglemmelig dag. Maren ble helt oppslukt av alt Mali hadde å fortelle om ulike urter, og om garnfargingen og fargingsprosessen, og gleden ved å finne nye planter som hun kunne få nye fargenyanser ut av – eller som hun kunne bruke i urtemedisinene sine.
Været var bra, så de satt ute og spiste formiddagsmat.
Mali kikket på henne over bordet. – Den her dagen har du hatt godt av, Maren. No stråler du, det gjorde du ikkje da du kom.
– E er så takknemleg for å få komma hit, og at du tek deg tid til å lære meg det her, svarte Maren. – E føler meg aldeles oppglødd, e kjenner det. Det har vore ein fantastisk dag!
– Det er godt å kunne legge børa av seg for ei stakket stund, sa Mali lavt.
Maren fór sammen og så på henne.
– Vi har all ei bør vi bær på, fortsatte Mali lavt. – Du òg, e ser no det.

Til toppen